Mange har reist fra Ukraina i løpet av krigen, altfor mange. Venner, bekjente, også slektninger. De har reist ut av byen, forsvunnet ut av livet vårt, falt utenfor vår felles skjebne. Iblant er det som om de er døde, men nei da – de sender meldinger langt borte fra og vinker med et lommetørkle, skriver brev, til og med.
I det siste har forholdet til døden liksom blitt litt enklere.
Det er forståelig at du ikke får informasjon om alle ofre, men også dem du har kjent personlig og som er gått bort, av dem er det også altfor mange, og de representerer på en måte døden annerledes.
Kanskje fordi du ikke har sett dem som lik, og de fortsetter å leve i hukommelsen din?
Uansett, dette forholdet til Døden … Av og til må man undre seg. Vennene dine, har de alltid hatt et så lett, nesten vennskapelig forhold til den? For hvordan skrev vi til den før? For eksempel, sånn:
«Kjære Død! Jeg har kjøpt en sofa til oss, og er blitt publisert i England».
«Kanskje fordi du ikke har sett dem som lik, og de fortsetter å leve i hukommelsen din?»
Ja, eller Norge. Hvis du har forsøkt å unnslippe den, så blir du rett og slett til en fabel. I en slik fabel var det en ridder som rømte fra Døden, styrtet inn i borgen ved siden av og gjemte seg der, men midt på natta spratt han opp, ropte at her var det for lett å finne ham, og reiste til en by langt borte. Da han var reist, banket Døden på porten til borgen og bad om nattely. Da Døden fikk vite at ridderen var rømt til en annen by, ble han oppriktig forbauset:
«Det er jo nettopp der det er bestemt at vi skal møtes!»
Livet fortsetter i de ukrainske byene selv om mange har forlatt dem.
Det holdes litteraturfestivaler, det settes opp forestillinger på teatrene, det kommer ut nye bøker og lages filmer. Man kan ha inntrykk av at det ikke var en slik aktivitet da det var fredstid. Hvem er så alle disse menneskene som overser døden og desperat imiterer et liv? Iblant hører man navn, når en poet jeg kjenner smiler sørgmodig og forklarer hvorfor en begeistret flokk unge mennesker kommer og hører på hans presentasjon: «Det er filologistudenter».
Uansett føles det av og til som om det er riddere som har blitt igjen i borgen og ikke er redd for å møte Døden som haster dem i møte. Man trenger forresten ikke reise så langt her for å treffe den – den kan være like ved, slik de samme unge menneskene jeg kjente, fikk erfare i slike tragiske møter … På en kafé, i butikken, på posten. Til og med i sofaen.
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.