Livet i de store byene i Ukraina, som stadig blir beskutt og angrepet med raketter, minner i dag om hverdagslivet til de første kristne som holdt seg skjult i huler. For eksempel ble julehøytiden feiret i metroen. Et stort nyttårstre ble satt opp på en av stasjonene i sentrum, og der var det også et teater som viste julespill. Det er forresten også her den første (og foreløpig eneste) undergrunnsskolen er i virksomhet.
Apropos skole. Før krigen var det 109.000 elever i Kharkiv. I dag er det 57.000 igjen. Det er bare 2000 av dem som går på undergrunnsskolen i metrostasjonen. Passasjerene går forbi, og der arbeider barna med sin læring, vi kan se de konsentrerte fjesene deres bak glassveggene. Resten av barna sitter hjemme med online-undervisning. Om kvelden sender læreren et bilde til foreldrene av skjermen der man kan se hvor mange som er til stede: Av og til er det bare tre–fire elever av de 30 som hører til i klassen. «Hvor er resten?» spør læreren, men venter ikke lenger å få noe svar. Og det er lett å forstå at foreldrene ikke har tid, for de har nok med å overleve i sanntid, under trusler fra droner og raketter. Mange av dem får ikke engang sett disse meldingene fra læreren – alt blir overdøvet av varslene fra flyalarmen som hyler i telefonen.
Det er jo også andre barn, som har reist fra Ukraina og nå går på fremmede skoler i EU-landene – de er omkring 450.000 (det er til sammen 2,5 millioner barn som har reist). Hvordan passer det inn i den opplæringen de skal ha? I landene der de bor, er skoleprogrammet helt annerledes og naturlig nok ikke sammenfallende med det ukrainske. Hvordan skal det da gå når de kommer tilbake og har gått glipp av flere år? Skal de begynne i småskolen? Det er foreløpig ingen som har noe svar på dette – ikke skolens rektor og heller ikke Undervisningsdepartementet.
Tidligere fikk de elevene som reiste fra Ukraina, karakterer på vitnemålet som overensstemte med det de hadde prestert tidligere. Nå forsøker man å vise i hvert fall noe som bekrefter at barnet går på skole et sted – for eksempel en utenlandsk karakterbok. Hva slags hjelp er det i det? At eleven har lest en større mengde fremmedspråk? Engelsk, fransk, spansk. I Ukraina er polsk det eneste fremmedspråket ved siden av engelsk. Uforklarlig hvorfor. Kanskje fordi man skal dra til Polen for å tjene ekstra i framtiden, siden det er dit foreldrene som regel drar? På universitetet er det også polsk de har som tilleggsspråk, de som uteksamineres for å arbeide som lærere. De har ikke noe valg.
«Det er vel mulig at noen fag i skolene i utlandet kan sammenfalle med de ukrainske?» – spør skolens rektor håpefullt. Mulig er det nok, men ikke i særlig grad. I Tyskland leser man ikke «Ukrainas historie». I Spania er det ikke noe fag som heter «Rettslære».
Barna som er reist til land i EU er ikke fysisk i stand til å følge opplæringen i ukrainske online-skoler samtidig. I disse landene varer skoledagen til klokka fire om ettermiddagen, de har rett og slett ikke krefter igjen til «sin egen» skole. Derfor har vi nå et slags «hule- eller undergrunnsnivå» på opplæringen, og det er ikke alltid man forteller sannheten om dette. I disse to årene med krig er det i alle fall ikke blitt utarbeidet noen strategi i Ukraina for å få utenlandsk og hjemlig opplæring til å «vokse sammen». Følgelig sitter vi inntil videre under jorda. «Vi har to kritiske problemer når det gjelder tilgang på opplæring», bemerker Anna Novosad, tidligere utdannings- og forskningsminister. «Det er landlige strøk og de territoriene der det ikke går an å gå ut off-line. Det er for eksempel ved Kharkiv, Zaporizjzja og mesteparten av Mykolajiv oblast.»
Man forsøker likevel å få livet i Ukraina opp fra undergrunnen. Også skolegangen – til tross for de daglige angrepene. For hva er det som er så viktig med opplæring offline? Ifølge data fra den internasjonale Pisa-undersøkelsen som måler elevers kompetanse, har nivået hos ukrainske elever falt betydelig. Det er lignende tendenser også i andre land i verden, noe som forbindes med de begrensningene koronaviruset har skapt. Men situasjonen i Ukraina er særlig tung. Livet her er jo også det!
En ung nabo jeg har, går nå fjerde året på universitetet, men i hele denne tiden har hun vært der fysisk maks et par ganger. All undervisning foregår hjemme, på datamaskinen. Først var det pandemien som var hinderet, så kom krigen. Og studenttiden som skal være den morsomste og mest kreative delen av livet, da man lever i en vennekrets, og ikke foran datamaskinen innestengt i en leilighet.
Uansett er det nettopp i et slikt «underjordisk» format at livet går sin gang i de store byene i Ukraina, der den russiske hæren stadig oftere skyter mot sivile kvartaler. Under jorden er det skole, barnehage er det også på en metrostasjon, og nyttårsfestlighetene blir lagt hit. I et underjordisk handelssenter i Kharkiv var det forleden konsert med gruppa «Zjadan og hundene». Før konserten ble senteret flere ganger evakuert fordi det ble funnet bomber i bygningen. Det viser at det finnes fiender internt også.
Slike steder blir likevel oftest tatt i bruk ikke til kulturarrangementer, men som tilfluktsrom. Metroen er ideell til beskyttelse, for når angrepene kommer, rekker du ikke å finne noe annet sted i tide. Kharkiv ligger nær fronten, og i det hele tatt er ingenting her akkurat slik som det vanligvis omtales i avisene. Verken i skolen eller i livet i sin alminnelighet.
Om dere tror at morgenen kommer på «sivilisert» vis i vår by, med flyalarm som hyler, da tar dere kraftig feil. Vi har ikke alltid sirener når rakettene kommer – avstanden fra den russiske nabobyen Belgorod der rakettene regelmessig blir skutt ut og til vår ulykkelige by, er altfor kort. Kan dere forestille dere hva det betyr?
Altså, se det for dere, klokken er syv om morgenen, mange innbyggere sover fremdeles. Heldigvis skal ikke barna gå på skolen – online-undervisningen begynner senere. Og plutselig kommer det en rakett! Kanskje kommer en øredøvende eksplosjon, hvis raketten har rammet i nærheten, eller det blir ødeleggelser av den «tause» trykkbølgen som følger. Den feier vekk alt på sin vei lik en orkan, en tornado eller en dødelig virvelvind. Vindusrammene fyker ut, glasskårene drysser, møbler blir knust til pinneved inne i leilighetene. Rundt omkring er det en tåke av støv, det uler i ørene, alarmen hyler i biler som står i nabokvartalene. I ditt kvartal er ikke en eneste bil lenger hel, ikke ha noe håp om det.
Men folk har vent seg til dette nå. Alle har selvsagt fått et sjokk nok en gang, men de går i god orden ned til det nærmeste tilfluktsrommet. Det var en periode da byen ikke ble bombet, og da vente naboene seg nesten av med å treffe kjente ansikter, men nå møter de hverandre og hilser, de ler til og med. Som kjent er det siste stadium av «motstand» når man ikke lenger er redd, men bare ler, siden man ikke lenger har noe å miste.
«Det siste stadium av ‘motstand’ er når man ikke lenger er redd, men bare ler»
Skjønt, hva skal man egentlig si. Folk mister iblant alt de eier – leilighetene, bilene, garasjene ute i gården. Hva blir igjen? Et rakettkrater på størrelse med et toetasjes hus, splintrede trær, avrevne butikkskilt og knuste utstillingsvinduer. Boligen din gaper med de tomme øyenhulene etter vinduer som er slått ut. Kanskje kan du skaffe finér og få dekket dem til om huset ligger i sentrum av byen. Ligger det i utkanten, der det er nye boligområder, forblir det som det er i lang tid.
Selvfølgelig er redningsarbeiderne på plass. De arbeider samstemt, vennlig og uselvisk. Skjærer opp ståldører som har kilt seg fast, bøyd av trykkbølgen, og bærer ut skadde, de leter til og med opp katter som er igjen i leiligheten. Folk som har mistet leiligheten sin, blir som regel plassert i studenthybelhus – som nå står tomme. Men hva kan man regne med av mer hjelp? Kanskje en slags humanitær hjelp, i ord. For eksempel blir det i Ukraina nå gitt ut mange bøker som kan hjelpe deg til å si «nei» til sjefen på jobben, unngå depresjon eller bli kvitt søvnløshet.
Men den mest populære boken i Ukraina denne vinteren har visst vært Meghan Quinns historie om Scrooge, som hatet julen. «Ærede Jul», skrev hovedpersonen i boka i et brev, «jeg forakter deg. Er jeg hard? Kanskje det. Men hvorfor blir jeg forfulgt overalt av disse irriterende sangene dine og alle de rørende historiene du forteller om familie og samhørighet. Hvorfor er det blinkende lys og fullt av glade barn uansett hvor man retter blikket? Hvorfor må vi stå i timevis ute i frosten for å se på at ordføreren i byen tenner det eneste nyttårstreet her? Og viktigst av alt: Hvorfor går disse hengivne tilhengerne dine rundt i grusomme julegensere og gnåler og spør om hvem jeg skal kysse under mistelteinen i år? Svaret mitt er: Ingen. Ingen!»
Familier i Ukraina går faktisk i oppløsning. Koner og barn reiser ut og mennene som blir igjen, går ikke inn i hæren alle sammen. Noen må jo også arbeide i de bakre områder – selv om de etter å ha vært på arbeid, ikke har noen å legge armene omkring og kysse, siden de kjære er spredt for alle vinder.
I det «underjordiske» livet i Ukraina i dag lever det tross alt et håp om at vi skal beseire den russiske aggressoren. Hvem er det da som holder dette håpet levende? Kan det være Scrooge? Neppe. De er snarere andre, mer autentiske personer som er en del av ukrainsk historie. Jeg husker hvordan jeg lette etter illustrasjoner til et essay jeg hadde i et norsk julehefte jeg ble invitert til å skrive i, og plutselig fikk se noe jeg slett ikke hadde ventet. På et av de fotografiene jeg plukket ut til fortellingen min om julespillet til gateteateret i Kharkiv på 1990-tallet, så jeg de samme menneskene som i 2023 spilte den samme historien om Kristi fødsel!
Jeg måtte studere bildet nøye, og ja, det var akkurat de samme som gjennom tretti år hadde voktet og hegnet om ukrainske tradisjoner i våre vanskelige tider. Ekte forkjempere for Lyset, de som redder Ukraina i slike tunge «underjordiske» tider. Det er derfor vi helt sikkert vil få seieren. Og jeg kommer til å ha noen å kysse neste jul.
Oversatt av Marit Bjerkeng