Mamma skrek opp da hun åpnet døra og begynte å gråte, men var rask med å spørre om jeg var på perm eller om jeg kom hjem for godt.
Pappa, derimot, sa ingen ting – han visste det uten at jeg behøvde å forklare noe. Han hadde alltid troa på Gud, og derfor spurte han aldri om noe. Han bare la armene rundt meg og klapset meg på skulderklaffene med distinksjonene og tok hele meg i øyesyn. Soldaten, som ikke helt stemte overens med forestillingen han hadde om sin sønn, poeten.
Far hadde rett, for jeg har alltid vært – og er og blir – romantiker. Det var derfor jeg dagen etter, fremdeles i uniform, dro til andre enden av byen for å hilse på storebroren min. Jeg reiste i snøvær og vind med nesten alle transportmidler. Trengte meg gjennom mengden i overfylte busser og metrovogner. Jeg stakk fra de militære patruljene som den gang innbrakte folk til kommandantkontoret for småting: et upusset beltespenne, eller en krage litt skeivt sydd på uniformstrøya. Den gang, i livet i fredstid, syntes man ikke sånt var så nøye, men for en i militærtjeneste kunne det true med arrest.
Endelig var jeg fremme hos broren min. Han gispet også av overraskelse, akkurat som mora mi, og gikk langt innover i leiligheten. Ingen hadde ventet meg hjem. I vår familie, undertrykt av sovjetmakta, var alle vant til at hvis en av mennene i familien forsvant hjemmefra, så kom de ikke så snart tilbake.
Og de tok farvel med hverandre som i diktene, ikke for en dag eller to, eller et år eller to, men for et århundre eller to.
«Hva var det jeg ikke fikk sagt til far? Hvorfor gråt mor? Hva skulle jeg ha snakket ut med broren min om?»
Likevel var jeg kommet hjem. Jeg sto på kjøkkenet hos broren min i den idiotiske militæruniformen, mager og snauklipt, og smilte sjenert, visste ikke helt hva jeg skulle si. Broren min fortalte om det han drev med – nye bøker han hadde lest, og bildene han hadde rukket å lage. Han spurte meg ikke ut om hvordan jeg hadde det i hæren, akkurat som far. Han var redd for å få vite noe det ikke gikk an å se bort fra. Og han visste at selv om jeg ikke var hjemme for godt, så var det viktigste at vi nå måtte rekke å oppleve dette øyeblikket, dette møtet, at vi endelig var sammen, alle sammen.
Ingen av dem er lenger her i verden, men hver jul må jeg tenke på det øyeblikket jeg kom hjem igjen, og jeg opplever det hver gang på en ny måte.
Hva var det jeg ikke fikk sagt til far? Hvorfor gråt mor? Hva skulle jeg ha snakket ut med broren min om?
Og hver gang forsøker jeg å huske alt i minste detalj. Her er snøen, her er de tårevåte øynene, bildet på veggen … Og jula, som kommer uansett, selv om alt dette vil bli glemt.
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.