Nye tider avføder alltid nye yrker.
Skal tro hvilke yrker som vil dukke opp når dagens krig i Ukraina tar slutt?
Den amerikanske militæreksperten Sean McFate framholder i sin bok «The New Rules of War» at det i framtida vil være utradisjonelle hjemmesnekrede strategier som vil seire. For eksempel som den boksen med salte agurker som en ukrainsk bestemor brukte til å skyte ned en fiendtlig drone over kjøkkenhagen sin?
Historien huskerførst og fremst de sivile yrkene framtida bringer. Da Kharkiv var hovedstaden i Ukraina på 1920-tallet, ble den første konstruktivistiske bygningen i republikken reist der, det grandiose Gosprom, Statens næringslivsbygg.
Det oppsto en nytt yrke: «bukkebærer». Det var arbeidere som bar spesielle «bukker» på ryggen, lastet med teglstein og betongblanding.
«Jeg husker ikke selve klatreturen inn i det fremmede huset»
På den tida fantes det forresten bare to heisekraner i hele Sovjetunionen, og den ene ble seinere levert nettopp til byggingen av Gosprom i Kharkiv.
Omtrent på samme tid ble en ny tyveriprofesjon aktiv: «luftevindusgutter».
Det var barn som klatret inn i leilighetene gjennom det lille luftevinduet og åpnet døra innenfra for de voksne tyvene. Jeg fikk forresten en gang som barn helt ufrivillig prøve «yrket» selv. En venninne av bestemora mi hadde mistet nøklene sine og ba bestemor om å «låne ut» barnebarnet til å klatre inn gjennom luftevinduet og åpne døra innenfra.
Jeg husker ikke selve klatreturen inn i det fremmede huset, som var rikt møblert, stille og kjølig, i denne fredfylte tida i min fjerne barndom. Jeg gikk lamslått gjennom alle rommene og ble til slutt stående fjetret foran et stort bokskap. «Lukk nå opp, da!» ropte de til meg utenfra, men jeg svarte ikke. Jeg ble stående og stirre på de gamle bokryggene. Mange av dem kjente jeg fra før: «Iliaden», «Odysseen», «En verdensomseiling under havet» av Jules Verne. Men de andre … «Nå kan vi snakke om det», het en av dem, som siden viste seg å være historien om hvordan atombomba ble til. Da hørtes det ut som en romantisk hemmelighet, akkurat som Conan Doyles «Tapte verden» og «Den hodeløse rytter» av Mayne Reid.
Jeg husker at jeg til slutt kom til meg selv og åpnet døra for de nå rasende bestemødrene. Skjønt, særlig mye skjenn fikk jeg ikke. Jeg hadde jo tross alt hjulpet dem å komme inn i leiligheten. I dag, da jeg forteller denne historien til barnebarnet hennes, som var på arbeid den gangen og ikke fikk vite noe om det hele, klør han seg overrasket i hodet: «Pussig, det der visste jeg ikke noe om …» Jaja, nå tenker jeg det går an å fortelle det.
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.