Nokså nylig ble det tent gatelys til og med i forstedene til Kharkiv.
Det er lenge siden det kom belysning inne i selve byen, og det var en modig avgjørelse nå i krigstid, når det ikke bare er nattsvermere som flyr mot lyset, men også raketter.
I virkeligheten trenger rakettene som bekjent ikke lys. Heller ikke kampdronene behøver det, de blir styrt ved helt andre tekniske metoder. Det er menneskene som trenger lys, de som nå i disse to årene krigen har pågått, har levd i mørke. Når lyset mangler i en by, betyr det trafikkulykker i de mørke gatene, i forstedene er det evig natt, siden det ikke er noe særlig trafikk der.
I tillegg kommer det at skilt med navn på steder, gater og husnummer er revet ned, for å desorientere fienden, om han skulle angripe.
For menneskene er lyset viktig, både når det er der, og når det mangler. Her ligger det viktigste psykologiske særtrekket i krigen – skal man demoralisere, eller løfte befolkningens kampvilje. Helt i begynnelsen av krigen fanget man sabotører som malte fluorescerende maling i gata, så de lyste i mørket, spesielle korstegn i gatekryssene. I hvilken hensikt? Det ble sagt at det var for å styre rakettnedslag. Men vi har nå fått det klart at rakettene styres på andre måter.
«Fienden finner stadig på nye grep for å demoralisere»
Egentlig ble det gjort bare for å spre panikk blant folk. For å bevise at det var fienden som hadde kontrollen. Og tro det eller ei, det virket.
Folk ble redd for å gå ut av huset, kryssene lyste i gatene, som ikke hadde navn, akkurat som i den kjente sangen til den irske gruppa «U2».
Alt dette var i begynnelsen av krigen, før det omsider kom gatelys på plass. Hva var det som hadde endret seg? Var det ikke krig lenger? Kom det ikke lenger susende russiske raketter? Jo da, alt var som før. Både rakettangrep med jevne mellomrom og panikk blant folk. Bare at panikken nå skyldtes noe annet, for fienden finner stadig på nye grep for å demoralisere. Det er han flink til! Det var ikke uten grunn at Stalin under Andre verdenskrig henrettet ved skyting folk som spredte panikk, og det uten etterforskning eller rettssak.
Likevel er det noe som er uforanderlig i Ukraina i dag. Folk søker daglig dekning for rakettene, de lytter til flyalarmen. Det stressende signalet lyser opp mobilskjermen midt på natta. Rett ved siden av senga har vi «alarmkofferten» med nødvendige ting i tilfelle vi må evakuere i hast. Som regel står senga mellom to vegger, der man kan ha beskyttelse ved eksplosjoner i huset. I hjertet er det konstant alarm, og rundt oss ligger frykt og mørke i krigens mareritt, og selv om gatelyktene tennes, forsvinner ikke det.
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.