Egentlig finnes det ikke så mange prognoser for når krigen i Ukraina, som ble startet av Russland for nesten to år siden, vil ta slutt. Hovedsaken er at ingen av dem er til noen trøst. Enda viktigere er antakelig dette: Måten de formidles på – enten det er gjennom offisielle kanaler eller i sosiale medier, der utallige eksperter legger ut om sin personlige mening – har lært oss å skjelne mellom åpenbare fantasier og realistiske prognoser.
Uansett er vi ikke lenger fornøyd med forsikringene om at de offisielle ekspertmeldingene helt i starten av krigen var nødvendige for å få slutt på panikken som grep om seg i Ukraina i februar 2022. Da sa de at krigen ville være over etter en uke eller to. Jo da, det ble sagt for å berolige befolkningen, men det gjør det ikke lettere. Bedre med den bitre sannhet, enn med søte løgner og løfter om at vi skulle beseire Russland i løpet av kort tid. I Ukraina er det lenge siden noen trodde på dette.
Hvilke versjoner av krigens avslutning har vi igjen? Når vil den ta slutt? Offisielt mener man at det bare vil skje når de russiske styrkene trekkes ut fra alle de okkuperte ukrainske territoriene, og etter at det invaderte Donbas og det annekterte Krym blir tilbakelevert.
De uoffisielle versjonene er som følger – og for å være ærlig, det finnes bare to, og de er begge mer realistiske, selv om den ene ikke er akseptabel for Ukraina når det gjelder å bevare landets udelelighet som stat. Altså, ifølge den første versjonen vil krigen i Ukraina ta slutt om 15 år – akkurat så lang tid som uoffisielle ukrainske eksperter tildeler den russiske lederen å leve, han som startet denne krigen. Prognosen baserer seg dermed på en rent biologisk faktor. Samtidig tar man pussig nok ikke med i beregningen de militaristiske strømninger som hersker i kretsen rundt Vladimir Putin. Det er jo ikke noe faktum at en lignende okkupasjonspolitikk ikke vil bli videreført av hans etterfølger.
Den andre versjonen sier at krigen i Ukraina kan ta slutt når som helst, hvis lederne i Ukraina og Russland kommer til enighet. Det er slike meninger som forresten spesielt ofte høres blant innbyggere i europeiske land, der man er trøtt av de ukrainske problemene. Desto mer siden de nå blir overskygget av israelske problemer. Krigen i den regionen har effektivt avledet oppmerksomheten fra Ukraina, og det er mange som ser russiske spor i den saken. I så henseende er europeerne nokså kortsynte. De ser en israelsk soldat som kommer tilbake fra krigen og kan sovne på skulderen til en medpassasjer han ikke kjenner, og denne sitter musestille hele reisen fordi han forstår at soldaten er utslitt.
Forskjellen på den ukrainske hæren og den israelske, ja, hvilken som helst europeisk hær, er vanskelig å legge merke til. For det er ikke våpnene den mottar fra Europa (og USA) som vil garantere seier i krigen, det er støtten den har i sitt eget samfunn, det ukrainske. Og det kommer an på i hvilken grad den militære fronten og sivilbefolkningen bak fronten står forent i ønsket om å yte fienden motstand.
Hva er det så Russland og Ukraina må gjøre avtaler om for å få slutt på krigen? Skal de okkuperte ukrainske områdene overlates til aggressoren? Det håper de på i Kreml. Der regner de med at det ukrainske folk vil gå med på å avslutte krigen for enhver pris – om det bare blir slutt på beskytningen av sivile byer, som Russland driver med hver eneste dag. Det er derfor de holder på med det – for å presse den ukrainske befolkning til å protestere.
Men det vil ikke skje, av den enkle grunn at alle i Ukraina har forstått for lenge siden at Russland aldri vil stanse ved det de har oppnådd. Russland vil planmessig anstrenge seg for å nå sitt mål – endelig underkuelse av Ukraina, tilintetgjørelse av det ukrainske folk som nasjon og innlemming av alle ukrainske territorier i det russiske imperiet. Tro meg, når alle vet dette, blir selv de mest overmodige «eksperter» i Ukraina raskt edru.
Hva angår prognoser og ønsker om «det som ville vært fint», går slike uoffisielle eksperter til tider temmelig langt. Det har seg slik at nesten alle ledere i Ukraina og Russland i de senere år «stammer fra» 1990-tallet. Her spiller den sosiale bakgrunnen deres inn. Hvorfor var for eksempel Putin og den ukrainske ekspresidenten Janukovitsj, han som rømte til Russland etter Majdan, så gode venner?
Putin var fra starten av representant for de hemmelige tjenester og politi- og rettsvesen, mens Janukovitsj hadde representert den kriminelle verden og sittet i fengsel gjentatte ganger. Forholdet mellom dem var det mellom «føringsoffiser og innsatt», nøyaktig slik det tilsvarer den sovjetiske modellen, der Russland alltid framstilte seg som «storebror» for Ukraina og de andre «små folkene».
Det er derfor noen kan mene at om Janukovitsj hadde beholdt makten, ville det aldri blitt krig med Russland – alt det Putin behøvde, ville han fått utlevert uten videre, uten noen krigshandlinger. Antakelig ville Ukraina ikke engang ha merket at noen landområder og ressurser hadde blitt solgt, kommet i hendene på russiske oligarker eller ganske enkelt blitt gitt bort som gave – et landsted på Krym eller en russisk militærbase i den regionen – slik det skjedde for ikke så lenge siden.
Dette er åpenbart grunnen til at man i Ukraina stadig oftere vender seg til den ferskere arven fra de første dagene til dagens ukrainske stat. Det vil si de samme 1990-årene, da landet ble uavhengig og Sovjetunionen endelig falt sammen. Euforien fra den tiden var så altomfattende at ingen tenkte særlig på gjeld, fornærmelser eller gjengjeldelse – alle var så glade for den friheten vi hadde fått og for at vi uten blodsutgytelser hadde sluppet ut av «folkenes fengsel» slik man har kalt både Russland og Sovjetunionen.
På grunn av dette ble ikke den forutsatte gjennomgangen og revisjonen av ledersjiktet i regjering og andre maktorganer gjennomført. Ukrainerne viste seg nok en gang som et storsinnet og fredsælt folkeslag som var klart for å bygge framtida sin på ny og ikke gruble over hvem som var ledere – at det var folk som levde i fortiden.
«Bedre med den bitre sannhet, enn med søte løgner og løfter»
Det er forunderlig, men de første som i slike tilfeller har reagert, er kulturens representanter. Det er alltid lettere å forstå og rette opp ideologi, enn en økonomi som går nedover, slik den gjorde på 1990-tallet. Fagorganisasjoner for forfattere og journalister oppnådde å få en helt uventet makt i befolkningen, de dannet opinion og tok til orde for sivile rettigheter lenge før alle grunnlovene som senere ble vedtatt i Ukraina.
Den første sammensetningen av det høyeste lovgivende organet – Verkhovna Rada (Øverste råd) – i 1991 besto for det meste av representanter for intelligentsiaen – poeter, forfattere, journalister og forskere. Selvfølgelig var det renheklet patriotisme, ikke belemret med kunnskaper om økonomi og statsstyring. Det var liksom nok at forbudte forfattere endelig ble trykket, at nok en litterær periode som hadde vært forbudt i Sovjetunionen på grunn av sin nasjonale retning, ble rehabilitert, og at sikkerhetstjenestens arkiver ble åpnet.
Alt dette varte for øvrig ikke så lenge. Jeg husker hvordan en KGB-oberst fikk i oppdrag å assistere ved utstillingen «Det ukrainske Golgata» i Kharkivs litteraturmuseum – den var viet Den henrettede renessansen fra 1930-årene. Denne obersten skulle levere ut gjenstander og manuskripter som tilhørte de forfulgte og drepte forfatterne. Han mottok tre hundre anmodninger om utlevering av materiale.
Tiden gikk, og det skjedde ingen revisjoner i sikkerhetstjenestens rekker. De nye myndighetene var altfor snille mot det ukrainske folkets tidligere bødler. Resultatet var at KGB bare imøtekom ti av alle disse anmodningene. Utstillingen ble likevel gjennomført – det ble sendt materiale fra de forfulgte forfatternes barn, som hadde emigrert til Europa og Amerika og nå for første gang på mange år kom reisende til sin hjemby Kharkiv.
Så når vil den russisk-ukrainske krigen ta slutt? Et slikt spørsmål, som berører sammenstøt mellom folkeslag, går alltid over fra å være retorisk til å bli teknisk og har til alle tider blitt avgjort av konkrete maktrepresentanter. Selv når det tildekkes av humanitære slagord, kjenner alle uansett sannheten.
I Sovjetunionen sirkulerte for eksempel det «folkelige» slagordet om at så lenge Brezjnev var i live, ville det ikke bli krig. Samtidig visste alle at Brezjnev førte kriger overalt i verden, der det ble innsatt regimer, skaffet våpen, sendt inn hærstyrker og militære spesialister. De visste det fordi systemet foruten sine normer og regler, domfellelser og henrettelser, også besto av levende mennesker som arbeidet for systemet og i systemet, og det førte til at informasjon uansett lekket ut.
Vi kan observere det samme av og til i dagens Ukraina, der det finnes folk som mener at om Janukovitsj hadde fortsatt som president i Ukraina, ville det ikke blitt noen krig, slik man tenkte i Brezjnevs tid. Da ville man gjort avtaler om alt på fredelig vis. Hvorfor? Fordi både Janukovitsj og herrene hans i Moskva var deler av ett og samme sovjetsystem. Ikke det gamle, men det som nå gjenopplives i Russland. Ved å gjeninnføre sensur, tvinge uønskede personer til å emigrere og å overfalle en nabostat med våpen – liksom for å forsvare befolkningen der, altså fremdeles med det for øye «at det ikke må bli krig».
Følgelig kan enhver krig bare ta slutt, ikke når folket tror at slutten vil sammenfalle med at presidenten i angriperstaten dør, men når man slutter å lyve «i folkets navn». Sannheten er det som gir kraft til armen som holder våpenet, og det er med det våpenet vi kan (og må, når det kommer til stykket) få en slutt på denne krigen.
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng