For to år siden var ikke Nato engang et tema i Sverige. De borgerlige partiene var for, men de manglet støtte i opinionen. Velgerne var fornøyd med at vi hadde en fot innenfor og en fot utenfor; i praksis var vi en alliert av USA, men selvbildet vårt var at vi var fredelige og nøytrale, alene, men sterke.
Da russerne invaderte Ukraina, inntraff et av de formative øyeblikkene da folk plutselig blir mottakelige for krisetiltak, i tråd med Naomi Kleins bok «Sjokkdoktrinen». Sverige, som hadde vært alliansefritt siden 1814, ville plutselig inn i Nato, og det så fort som bare det – hver nye meter russerne tok, ble beskrevet som Sveriges kappløp mot klokka.
Den sosialdemokratiske regjeringen sendte inn søknaden uten noen intern debatt. Jens Stoltenberg ønsket Sverige velkommen med fast stemme: Så snart dere har snakket med Tyrkia og Ungarn, kan dere heise det blå flagget.
Samtalen med Erdoğan begynte med at Tyrkia ga Sverige en liste over 42 politiske motstandere som de ønsket utlevert. Sverige sendte noen, men forhandler fortsatt om resten.
Høsten 2022 ble Sverigedemokraterna (SD) valgets vinner og forutsetningen for at de borgerlige kunne danne regjering. Nå var det de blå partienes tur til å forhandle med Tyrkia, som kom med et nytt krav: Sverige skulle umiddelbart forby «terrorister» å demonstrere i gatene. Med terrorister mente de praktisk talt alle kurdiske organisasjoner, men Sverige kom dem i møte med PKK/PYD/YPG.
Nå har vi oppfylt vår del av avtalen, sa regjeringen, og Stoltenberg stemte i: Snart er Sverige medlem!
Da satte Ungarn seg på bakbeina. Orbán hadde lenge irritert seg over at den svenske «pk-eliten» blandet seg inn i Ungarns indre anliggender. Nå så han sitt snitt til å ta igjen: Vi har ingen hast med å ønske Sverige velkommen inn i Nato!
Ingenting av dette har satt fart på Nato-debatten, og vi som ønsker å holde Sverige utenfor, ligger fortsatt lavt. Sånn går det når man risikerer å bli stemplet som landsforræder. I stedet for å diskutere sikkerhetspolitiske problemer har vi hånet de som vil legge «det liberale demokratiet» i hendene på Erdoğan og Orbán.
Så kom en ny sommer og med den koranbrenningene. Plutselig mente alle verdens muslimer at Sverige – som har tatt imot flere muslimer enn noe annet vestlig land de siste tjue årene – er fiendtlig innstilt til islam. Det ble ikke bedre av ryktet om at det svenske barnevernet tar til seg barn bare fordi foreldrene finner mening i «Allahu Akbar».
Erdoğan sendte en ny kravliste.
Sommeren gikk over i Gaza-krig, og Sverigedemokraterna – like frekke som de er dyktige – så sitt snitt til å framstille Socialdemokraterna som Hamas-romantikere. I tretti år har Socialdemokraterna beskyldt Sverigedemokraterna for å være et udemokratisk, antisemittisk, islamofobisk, homofobisk og konservativt parti. På tretti dager har Sverigedemokraterna klart å snu det hele på hodet: Det er Socialdemokraterna som lefler med de brune, det er i moskeene man finner de virkelige antidemokratene, antisemittene og homofobene.
Stilt overfor slike beskyldninger gisper Socialdemokraterna etter pusten, for hvordan kan man motbevise noe som til en viss grad er sant?
I mellomtida har regjeringen inngått en avtale med USA om at de kan ha 17 militærbaser i Sverige. Det finnes ingen skriftlige garantier for at de ikke vil plassere atomvåpen her. Personellet vil være underlagt amerikansk, ikke svensk, jurisdiksjon. Er det noen spørsmål? Nei, det er det ikke. Ikke i Sverige, for vi er så ivrige at vi legger alle vanskelige spørsmål til side.
For et par uker siden trappet Jimmie Åkesson opp retorikken: Sverige skal ikke bygge flere moskeer, men rive mange av dem vi allerede har. Halvmåner og annet skal forbys i det offentlige rom.
«Sverige består av rasister», konstaterer tyrkiske medier. «Sverigedemokraterna saboterer Nato-prosessen», skriver svenske medier. Den svenske innenrikspolitiske debatten bør ikke styres av Erdoğans humør, svarer Åkesson.
Det siste har han jo rett i.
Mens dette har pågått, har svenskenes interesse for Nato avtatt. Krigen i Ukraina er blitt normalisert. Krigen mot Palestina viser at praten om at «vi i Vesten» står for ubestridelige verdier som demokrati og alle menneskers likeverd, er pisspreik. Erdoğan, som har ydmyket oss i et par år, har fått et fornyet mandat av velgerne sine. Snart vil Marine Le Pen vinne det franske presidentvalget, og neste år er Trump tilbake i det Det hvite hus.
Risikoen for væpnet konflikt er overhengende mange steder. Vil vi virkelig være en del av det?
Selvsagt er svensk Nato-medlemskap et kappløp mot klokka, men det er en annen klokke enn for to år siden. Nå er ikke spørsmålet om Sverige rekker å bli medlem av Nato før russerne tar oss, men om vi rekker å bli medlem før vi ombestemmer oss.