Tidlig i januar måtte jeg slå opp tre engelske ord: «Pick-me girl». Jeg hadde overhørt venninner omtale andre jenter som «pick-me girls». Jeg hadde sett utallige memes og hånlige digitale etterlikninger myntet på disse jentene. Og på kvinnefora gikk ikke feminister av veien for å klistre betegnelsen på sine medsøstre.
Siden har jeg grublet på hvem disse jentene er, og hvorfor kvinner synes de er så irriterende. «Pick-me girl» var årets hodepine.
Hvem er hun? En «pick-me girl» er en betegnelse som gjerne kastes på en ung, attraktiv kvinne som jakter etter mannlig oppmerksomhet. Ved å «forfalske» en rekke maskuline interesser kan hun få tilfredsstilt oppmerksomhetssyken og score poeng i mannsmiljøer.
Kritikken går ut på at jentene undergraver sin kvinnelige identitet for å få innpass hos en annen sosial gruppe. De kaster sitt eget kjønn under bussen. I bunn og grunn er «pick me-jenter» kvinnefellesskapets variant av en «brønnpisser».
Ifølge stereotypiene kunngjør «pick-me’s» stolt at de «ikke bruker sminke». De tar avstand til tradisjonelle kvinnelige interesser – og går ikke av veien for å si at for eksempel «shopping er kjedelig». De er «ikke som andre jenter» fordi «gutter er så mye mindre drama».
Mange av oss kan enes om at dette er irriterende oppførsel. Det lyder kjent. Vi har alle gått i klasse med ei guttejente som har rebellert mot sosiale kjønnsnormer. Men nei. Ifølge jentene som bruker «pick-me»-betegnelsen som skjellsord, finnes ikke slike guttejenter. De bare spiller. Det er ingenting genuint ved dem. Kvinner er i bunn og grunn helt like, med samme forutsetninger og interesser.
Det minner meg om en kjent monolog fra David Finchers «Gone Girl» (2014). I filmen møter vi hovedpersonen Amy, som er rasende på ektemannen etter at hun har latt som hun er en annen.«Han elsket ei jente som jeg utga meg for å være. Den kule jenta. Er ikke dét det største komplimentet en mann kan gi?» ranter hun. «Den kule jenta» var heit og tynn, hun elsket fotball, poker og øl – eller lp-plater og tegneserier. Drømmedama la seg alltid tett opptil hans preferanser.
Monologen traff noe i den kvinnelige psyke. Den ble i hvert fall hyppig delt av frustrerte kvinner som var lei av å «spille kul». Det jeg tror, er at kvinner som selv har følt at de må spille for å imøtekomme menn, har lett for å avkle andre «skuespillere». «Siden jeg faket å like fotball og metall-musikk, må det være tilfelle for alle andre kvinner», tenker man. Everything is a game.Da er detogså fair game å peke ut «pick me’s».
Men kynismen stopper ikke der. «Pick-me»-begrepet hviler på en grunnleggende misogyn verdensanskuelse. I denne verdenen konkurrerer alle kvinner mot hverandre. De kjemper for å vinne menns gunst, og de kan verken gjøre eller like noe uten å være i objekt-posisjon for mannens blikk. Livet er i grunnen bare et spill for å tekkes ham. Kvinner spiller kvinne for hans blikk – og så kommer det ei («pick me») på banen som er enda flinkere til å tilfredsstille mannens interesser. Siden hun utgjør en trussel, fortjener hun et stempel.
Man kan lese spillet i lys av kvinnerivalisering. Det er et element av det. På en annen side er jeg lei av at alle diskusjoner kvinner imellom skal forstås i lys av at én part er «sjalu». Det er noe alle jenter har hørt siden de var veldig små. En slik hang til infantiliserende psykologisering gjør det umulig for kvinner å ha en prinsipiell debatt om et tema.
Min teori er at noen kvinner opplever et psykologisk ubehag ved at det finnes kvinner som likner dem selv, men som har vidt andre meninger og perspektiver. «Pick-me»-begrepet blir kasta rundt som en unnskyldning for å avvise alle som er annerledes.
Det hele føles paradoksalt. For om man som kvinne har basert sin personlighet på nettopp ikke å få sosial anerkjennelse, og heller har dyrket innadvendte, sære og kanskje maskulint konnoterte interesser – ja, så skal det nå også tas til inntekt for at man er desperat etter mannlig oppmerksomhet.
Når kvinnen alltid kan bli anklaget for å tigge etter mannlig oppmerksomhet, kan hun ikke utfolde seg. Hun straffes om hun er det ene eller det andre, om hun er innyndende eller autonom, bruker mye eller ingen sminke, liker rock eller pop. Derfor oppleves begrepet så frustrerende arresterende.
Jeg forstår begrepet som en fordekt måte å kontrollere kvinnelig oppførsel på. Mange blir provosert av at man er seg selv, og «pick-me girl»-uthenging er en moderne form for slut-shaming. Skammen som påføres, er akseptert fordi den ikke handler direkte om seksualitet. En kvinne er en «tøs» hvis hun er seksuelt løssluppen. Mens en kvinne er en «pick-me-jente» om hun er psykologisk løssluppen.
Liker hun å høre på Metallica? «Pick-me». Reparere sykkelen selv? «Pick-me». Kle seg i blondekjoler? Ja, da er man en tradisjonell kvinne hvis mål her i livet er å bli valgt. «Pick-me».
Nei. Man er et menneske, sammensatt som man er. Sannheten er at vi alle vil bli valgt. Vi er alle pick-me girlsog pick-me boys. Når det er sagt, tror jeg den indre justisen blir strengere håndhevet i jentegjenger enn på guttesida. Gutter gir rett og slett litt mer faen. Er de mindre drama? Tja. De bryr seg nok litt mindre om sosiale normer, og kanskje byr det opp til litt mindre dramatikk.
Og bare ved å påstå det, oppfyller jeg kriteriene for å bli klassifisert som en klassisk «pick-me girl».