Et av de mest kjente særtrekkene ved romanen «Jane Eyre» av Charlotte Brönte er hovedpersonens stadige henvendelse til leseren. Da romanen kom ut i 1847, ble den presentert som en selvbiografi, og appellene til leseren skaper en atmosfære av fortrolighet i boka. I de etter hvert mange filmatiseringene av romanen har ikke bokas fortellerstil, eller dens status som feministklassiker for den del, fått plass. I stedet fortelles historien fra a til å, om denne ordinært utseende jentas liv og valg. Og det fungerer fint, det, for «plain Jane» har et kjapt hode og en fri fantasi, og hun krever fra helt fra ung alder å bli behandlet på like fot av enhver autoritet hun møter.
Det tilhører sjeldenhetene at en romans resepsjonshistorie når teaterscenen.
Jane! Eyre!
