Bare et tiår tilbake var ordet overalt. I aviser, tv-debatter og taler om den økonomiske krisa i Europa, stakk det mystiske begrepet fram, igjen og igjen: austerity, eller innstramming på norsk. Stikkordet ble de politiske ledernes foretrukne svar på statenes gjeld og underskudd.
De påfølgende budsjettkuttene og reformene rammet millioner av mennesker i form av arbeidsløshet, nød og fortvilelse. Men så, rett før pandemien, erklærte flere finansministre at tida for kutt var over. I USA, Storbritannia og andre land skulle staten ikke lenger være redd for å øke utgiftene.
En ny, gammel orden
Likevel er nettopp innstrammingspolitikken hovedtemaet i «The Capital Order», som økonomen Clara E. Mattei ga ut i fjor.
– Er temaet litt 2013, ikke 2023?
– Dessverre finnes innstrammingen overalt fortsatt. De bruker bare ikke det ordet, svarer en engasjert Mattei fra New York, der hun er førsteamanuensis ved New School of Social Research.
Tesen hennes er at politikken aldri forsvant.
– Vi snakker ikke om en bug, en feil, men noe som har blitt et permanent trekk ved kapitalismen.
Før vi kommer dit, må vi ned i Matteis materie. I «The Capital Order» forteller hun historien om en håndfull britiske og italienske økonomer, som i mellomkrigstida meislet ut et sett av tiltak som vi i dag omtaler som innstrammingspolitikk. I Italia gikk politikken hånd i hånd med Benito Mussolinis diktatoriske styre, og i undertittelen slår Mattei da også fast at økonomene «banet veien for fascisme».
Forfatteren er selv italienskættet og har dedisert boka til sin grandonkel, partisanen Gianfranco Mattei, som ble fengslet av fascistene under krigen og tok livet sitt på cella framfor å angi kameratene.
De røde årene
Med Storbritannia og Italia som parallelle eksempler går Mattei tilbake til slutten av første verdenskrig (1914–1918). Begge steder hadde en krigsøkonomi oppstått med sterk statlig styring og kollektivistiske innslag i samfunnsorganiseringen.
Både i den britiske og italienske arbeiderklassen skjedde det en radikalisering og tilhørende oppblomstring i aktivisme i «de røde årene», i perioden 1918–1920. Dette ga seg utslag i storstreiker og solidaritetsaksjoner, men også selvorganisering og opprettelse av arbeiderråd.
– Hvorfor var «de røde årene» så unike?
– Fordi dette var et øyeblikk i kapitalismens historie der systemets kjerne virkelig ble utfordret, der kapitalismen var i eksistensiell krise, mener Mattei.
Ikke bare i «mekanisk forstand», slik økonomer gjerne snakker om krise, men også politisk: Krigsårene og ikke minst den russiske revolusjonen i 1917 hadde forrykket grunnleggende forestillinger blant mange vanlige folk.
I boka trekker Mattei fram alt fra laugssosialismen som oppsto i Storbritannia til fabrikkokkupasjoner i Italia for å vise hvordan arbeiderklassen i denne lille epoken offensivt formet sine politiske og økonomiske omgivelser.
– Det handlet ikke bare om å avskaffe noe, men om å aktivt bygge opp noe annet. Dette var praktiske, konkrete eksperimenter med postkapitalistiske, demokratiske alternativer.
Aldri, aldri, aldri
Resultatet var målbart. Mattei har sett på den såkalte utbyttingsraten, som kan måles ved å sammenlikne andelen av landets inntekt som går til profitt, med andelen som går til lønninger. I løpet av «de røde årene» falt denne utbyttingsraten drastisk i de aktuelle landene, med en firedobling av lønningene i Storbritannia og femdobling i Italia, sammenliknet med førkrigsårene.
I «The Capital Order» skriver Mattei at arbeiderne hadde «stormet historiens scene» med ideer om et annet samfunn, noe som satte en støkk i den herskende klassen. «Kapitalismens voktere gikk tilbake til tegnebrettet for å pusse opp den gamle ordenen», heter det i boka.
Inn i denne opprørske, uoversiktlige situasjonen skred noen pent kledde økonomer fram. Her presenterer Mattei et rikt persongalleri både på britisk og italiensk side, men vi skal nøye oss med noen av de mest sentrale skikkelsene.
Den ene er britiske Sir Ralph George Hawtrey, en god venn av den mer kjente John Maynard Keynes. Gjennom fire tiår hadde Hawtrey ulike stillinger i det britiske finansdepartementet, der han blant annet ga råd til Winston Churchill.
Hawtrey var ypperstepresten blant teknokratene i departementet, som fryktet at bermen skulle få en hånd på rattet i styringen av statens finanser. Sentralbanken skulle være «uavhengig», skjermet for politisk «kritikk og press» og følge Hawtreys motto: «Aldri forklare, aldri angre, aldri beklage».
Inflasjon, altså prisstigning, var kun en følge av at folk flest hadde fått for mye å rutte med, mente Hawtrey. Han skjulte ikke sin nedlatenhet overfor de «lite sparsommelige» arbeiderne, som måtte disiplineres gjennom kutt i stønader, samt andre tiltak som skulle få folk til å forbruke mindre, men produsere mer.
Den britiske sentralbanken bemerket selv i et notat at prosessen «nødvendigvis må bli smertefull for noen klasser i samfunnet», og la til at dette var uunngåelig.
Reinhet i regnskapet
Blant de italienske aktørene Mattei omtaler, er Maffeo Pantaleoni. I 1889 ga han ut verket «Den rene økonomis prinsipper», men reinhetstanken gjaldt ikke bare finansene. Den anerkjente Pantaleoni ble etter hvert en prominent fascist som mente demokrati innebar at staten ble styrt av «de mest uvitende, de mest udugelige».
Under den internasjonale finanskonferansen i Brussel i 1920, var Pantaleoni del av Italias delegasjon. Brussel-konferansen var avgjørende fordi den etablerte en enighet blant de 39 landene som deltok, om at deres definisjon av budsjettdisiplin, frihandel og pengepolitikk skulle være den nye standarden. Modellen ble befestet under en ny konferanse i Genova i 1922, bare måneder før Mussolini inntok Roma.
Pantaleoni ble rådgiver for Mussolinis finansminister, Alberto de Stefani, som fikk blankofullmakt til å gjennomføre kraftige velferdskutt, masseoppsigelser, en privatiseringsbølge og kraftige rentehopp. Fagforeninger ble forbudt. Alt skjedde i samråd med liberale økonomer, inkludert Italias seinere president Luigi Einaudi, som hyllet både politikken og Mussolini i magasinet The Economist.
Økonomisk hestesko
Mattei mener følgene av innstrammingene på tvers av landegrenser knapt kan overdrives.
– Hva gikk tapt?
– Alt gikk tapt. Selv de mest moderate forsøkene på å faktisk bygge en velferdsstat, som kom ut av presset fra den organiserte arbeiderklassen etter krigen.
Igjen er resultatet mulig å måle. Ikke bare i antall knuste britiske streiker eller internerte italienske arbeidere, men i form av fortjeneste. Gjennom 1920-tallet ble profittraten i Storbritannia mer enn tredoblet, mens den i Italia økte fra 4,9 prosent i 1920 til 8,3 prosent i 1926.
I London så både finansdepartementet og finanspressa med beundring på italienernes effektivitet. Etter to år med Mussolinis stramming av folks livreimer, skrev konservative The Times i 1924 at «kapitalens absorbering av en større profittandel» i Italia tydet på en vellykket politikk. Samme år slo The Economist fast at «Signor Mussolini» hadde «gjenopprettet orden og eliminert hovedfaktorene bak forstyrrelsene», som var at «lønningene nådde sin øvre grenser» og at «streiker ble multiplisert».
– Mange har snakket om hesteskoteorien, at ytre venstre og ytre høyre finner sammen i noen saker. Men her er det en slags økonomisk hestesko, med liberale og fascister?
– Ja, jeg er helt enig. Den vanlige oppfatningen er at liberal kapitalisme og fascisme er to motsatte ting, både ideologisk og institusjonelt. Men jeg prøver å snu på dette, svarer Mattei.
Dette gjør hun blant annet ved å vise hvordan Mussolini baserte sitt regime på «evnen til å tilfredsstille den liberale elitens økonomiske og politiske forventninger».
– Mussolini kom til makta med en agenda om å temme arbeidskonflikter. Han leverte veldig, veldig effektivt.
Liknende allianser, der liberalistiske økonomer og fascistoide diktatorer har funnet sammen, har siden oppstått flere ganger, som i Indonesia under Suharto-regimet og Chile under Augusto Pinochet.
Treenigheten
Både i fortidas og samtidas eksempler ser Mattei en «treenighet av innstramming», der den ene går ut på å kutte offentlige utgifter og øke skatter (fiskal innstramming). Dette dreier seg om politiske prioriteringer, minner hun om.
– Det handler ikke om hvorvidt staten bruker penger, men hvor den bruker pengene. Her i New York har ordføreren sagt at neste års budsjett vil inneholde massive kutt i biblioteker, skoler og transport.
Samtidig, legger Mattei til, pøser myndighetene inn enorme midler til alt fra det militærindustrielle komplekset til risikokapitalforvaltere som vil tjene på det grønne skiftet.
– Staten bruker penger på å understøtte profitten til the usual suspects, mener hun.
Når land etter land skrur opp merverdiavgifta, rammer også dette skeivt:
– I hovedsak er det avgift på arbeiderklassens forbruksvarer som går opp. Samtidig finnes det nesten ikke avgift på arv, og skatt på kapitalinntekt reduseres, for ikke å snakke om selskapsskatten og den strukturelle unndragelsen som er mulig for de bemidlede.
Det andre virkemiddelet er en slags sektoriell innstramming, som inkluderer privatiseringer og avregulering av arbeidsmarkedet, der lønnsarbeidere bindes hardere til markedet.
– Kutter man sosiale utgifter, må folk ha mer penger i lommene for å imøtekomme sine grunnleggende behov. De må betale for helsetjenester, skole og annet, men også være villige til å ta arbeid med lavere lønn enn før, fordi det ofte er eneste alternativ.
Den tredje varianten er pengepolitiske innstramminger, altså heving av renter.
– Renteøkningene akkurat nå er ment å dempe arbeidstakernes forhandlingsstyrke. Dette blir veldig tydelig når sentralbanken i USA sier at arbeidsmarkedet er for stramt, at lønnsøkninger ikke er greit hvis økonomien skal svære smidig.
I sum er konsekvensen av alle tre tiltakene, som for hundre år siden, at «de får flertallet til å lide, mens de styrker og beskytter mindretallet som har kapital», mener Mattei.
Avpolitisert politikk
Mattei tror noe av grunnen til at dagens innstrammingspolitikk ikke nødvendigvis er så lett å få øye på, er at de ideologiske pionerene har lykkes med å avpolitisere grunnleggende økonomiske saker.
– Det er så mange som taper på systemet slik det er. Derfor er de på toppen virkelig bekymret: De vil jo opprettholde det, sier hun.
– Men jeg mener at det er mulig å ta tilbake handlefriheten i økonomiske spørsmål og virkelig skape en annen verden.