Den israelske humanitære blokaden og okkupasjonen av land gir spesielt smertefull gjenklang hos oss», skriver nesten 300 ukrainske forskere, kunstnere og aktivister i et opprop. De beskriver sin egen erfaring med russisk okkupasjon og angrep på ukrainere i folks hjem, på gaten og i brødkøen. Oppropet har brodd mot Ukrainas vestlige støttespillere, som så riktig fordømmer Putins okkupasjon og raketter, men ikke står opp for folkerett og beskyttelse av sivile i Midtøsten.
Inntrykket av vestlig carte blanche til Israel i Gaza har svekket arbeidet for å samle internasjonal solidaritet for Ukraina. Ledende land i det globale sør har vært forsiktig med å kritisere Russland, både fordi Ukraina-krigen ses på som et europeisk anliggende og fordi den historiske erfaringen med USA når det gjelder internasjonal rett og fred har vært mildt sagt blandet. Ingen har glemt at bombingen av Serbia ble gjennomført uten FN-mandat, at invasjonen av Irak var ulovlig og katastrofal eller at Nato grep inn i Libya på grunnlag av et FN-mandat som ikke ga dekning for krig for regimeendring.
Disse minnene vekkes til live når vestlige ledere nå møter den brutale krigen mot Gazas sivile, inkludert bekymring for folkerettsbrudd og krigsforbrytelser fra FN og menneskerettighetsorganisasjonene, slik de i årevis har møtt selve okkupasjonen: med taushet eller støtte til Netanyahu. Det svekker selvsagt kraften i argumentene de samme lederne har brukt for Ukraina siden invasjonen, om det forkastelige ved okkupasjon og fordelene med en regelstyrt verdensorden. En høytstående G7-diplomat sa anonymt til Financial Times 18. oktober at «Vi har definitivt tapt slaget i det globale sør. […] Glem regler, glem verdensorden. De kommer aldri til å høre på oss igjen».
Krigen i Midtøsten passer Putin svært godt. Han har selvsagt ikke fnugg av troverdighet som forsvarer av okkuperte folk. Men det har aldri vært avgjørende for det russiske regimet å bli trodd. Både hjemme og ute har det viktigste vært å vise at ingen er til å stole på, at demokratiske verdier og prinsipper ikke følges av noen . Da står bare makten tilbake.
Fraværet av stater som står opp mot krigføring mot alle sivile, er fortvilende. Det må være mulig å være konsekvent. Hamas står for målrettet og samvittighetsløs terror mot sivile. Det har ingenting med frigjøringskamp å gjøre. Israelske bomber dreper uskyldige i hopetall på Gaza, med stadig mer skrekkelig lidelse for hver dag med krig. Med stemmegivningen i FN kan Norge kanskje ta en slik prinsippfast rolle, og unngå spagaten våre naboland har havnet i.
En skulle tro vestlige land hadde interesse av å tenke nytt om sitt forhold til en regelstyrt verdensorden. Lenge var det bare et talepunkt som for skams skyld måtte med, mens man i realiteten gjorde som man ville i en verden hvor USAs makt var ubestridt. En slik verden finnes ikke mer. Spørsmålet er om den vil erstattes av et system med større respekt for felles spilleregler eller en anarkisk kamp om innflytelse stormaktene imellom. Det sier seg selv at manglende vilje til å stå opp for det første alternativet flytter oss raskt mot det andre.
Oppvisningen i vestlig prinsippløshet vil få konsekvenser. For de som er mest opptatt av å bevare amerikansk makt og fortsatt sliter med å forstå hvor svekket den er etter to tiår med «krig mot terror». For palestinere og israelere, selvsagt. Men også for ukrainerne, som risikerer å stå mer alene i kampen for å frigjøre landet sitt. Og for oss som mener at en verden hvor internasjonal rett gjelder, er fundamentalt viktig for små stater som Norge. Det er mørke dager, og de kommer ikke til å bli glemt.