Dette er altså det norske albumet til amerikanske Beirut. Som man kan lese i intervjuet til Frida Fliflet på side tre i Musikkmagasinet, søkte Beirut-sjef Zach Condon tilflukt i Nordland vinteren 2020. Skjønnheten, mørket og villskapen i omgivelsene trigget mange følelser, og gjorde at han delvis jobbet i en slags transe.
«Hadsel» er det sjette studioalbumet siden oppstarten, etter «Gallipoli» som kom i 2019. I Hadselhavn lånte Condon et trøorgel av nabo Oddvar Kleppa, og fikk også adgang til orgelet i Hadsel kirke (som pryder albumomslaget). Fra Berlin hadde han med seg fem kofferter med instrumenter og lydutstyr, og skrev mesteparten av platen under oppholdet i Vesterålen. Det bærer geografiske låttitler som «Melbu» og «Spillhaugen» vitne om – pluss «January 18th», som er dagen man igjen ser solen i Hadselhavn.
På mange måter vender Beirut tilbake til røttene med «Hadsel». Beirut startet som et DIY-prosjekt hjemme på soverommet i New Mexico, før Condon la ut på en av flere pilegrimsreiser til Europa. Helt siden starten har han hentet impulser fra diverse europeisk tradisjons- og folkemusikk, kanskje fremfor alt fra Balkan – noe som la mye av grunnlaget for debutalbumet «Gulag Orkestar».
«Hadsel» er et hjemmesnekret produkt, der Zach Condon spiller alle instrumenter selv. Dette er tidvis både en styrke og en svakhet, for en del av sangene nok kunne ha tålt en mer kompleks instrumentering og produksjon. Samtidig kan musikken svulme til det lett majestetiske, som i sollåten eller den vakre «Stokmarknes».
We had so many plans , synger Condon på hovedsingelen fra albumet. Han beskriver «So Many Plans» som balansert mellom aksept, håp og oppgitthet. Det er en blanding av følelser «Hadsel» frembringer hos lytteren også. Noen av sangene klinger nærmest som små kantater, samtidig som melankolien og mørket aldri blir helt borte. Mest av alt er dette en talentfull kunstners dagbok.
Flere av sangene er små reiser i seg selv. «Süddeutsches Ton-Bild-Studio» er en påminnelse om at Condon til vanlig holder til i Berlin. Den starter med akustiske gitarer og svært vakker sang, før den ender med et radiosignal-aktig tema for kirkeorgelet. «The Tern», muligens oppkalt etter en lokal fiskebåt, er en lengtende poplåt, med flerstemt sang, perkusjon og et mykt teppe av orgelbrus.
Jeg tror «Hadsel» vil bli stående i historien om Beirut. Det er en hyllest og refleksjon over det nordnorske landskapet – og en slags egenterapi for å få kreativiteten til å flyte igjen.
Tittelkuttet er noe innbyggerne på Hadseløya burde føle stolthet over. Samspillet mellom trompeten, sangen og orgelet, det rytmiske og det melodiøse, er blant det fineste Condon har gjort. Antakelig har hovedinstrumentet i Hadsel kirke aldri hørtes så taktfast triumferende ut som her. På sitt beste er «Hadsel» lokalkoloritt av internasjonalt format, som vokser ved gjentatte lyttinger.