Det virker ikke som det finnes noen måte å hindre Sindre Finnes og slike som ham i å berike seg på privilegert tilgang til informasjon. Økokrimsjefen, Pål Lønseth, som dessverre var inhabil i Huitfeldt-saken, uttalte fredag at Sindre Finnes har krav på å bli ansett som uskyldig. Det er jeg for så vidt enig i, men jeg vil legge til to ting. For det første: Det er åpenbart at handlingene til Finnes har gjort Erna skyldig i brudd på habilitetsregler. Økokrim har ikke klart å finne god nok grunn til å etterforske ham for brudd på straffeloven, men regler og normer er grundig brutt.
Økokrimsjefen kunne vel også lagt til at jeg, og alle mine medborgere med meg, også har krav på bli ansett som uskyldige. I min forrige spalte (Klassekampen 27. september), spurte jeg Økokrim og Nav hvor mange de har på jobb for å kontrollere henholdsvis innsidehandel og trygdesvindel. Økokrim har ikke svart, mens Nav fortalte at alle saksbehandlere for så vidt jobber med dette. Jeg vil tro de som henvender seg til Nav, ikke minst de som er uskyldig dømt i trygdesvindel, ville blitt glade for å høre at man har krav på å bli ansett som uskyldig. I befatning med Nav er det fort gjort å føle at man er skyldig inntil det motsatte er bevist.
Innsidehandel er skadelig, og bør tillegges minst like mye oppmerksomhet og etterforskning som trygdesvindel. Jeg tviler på at det er noen som er uskyldig dømt for innsidehandel, men jeg er villig til å vedde på at ni av ti innsidehandler pågår upåvist. Problemet er jo at selve premisset for innsidehandel er at man vet noe som andre ikke vet. Og det foregår i markeder der poenget tilsynelatende er at man klarer å forutse noe andre ikke forutser. Det er faktisk ikke poenget med børsmarkedet, selv kan oppfattes slik om man ser på «Exit».
Poenget med børsmarkedet er det motsatte: At all informasjon er likt fordelt og tilgjengelig, er nødvendig for at kapitalen investeres i de beste løsningene slik at det kommer samfunnet til gode. Det er også den eneste gode grunnen til at vi aksepterer at noen tjener godt på det. Det kan være tungt å svelge at noen skal bli styrtrike på bytte papirlapper, men om det faktisk gjør at pengene finner veien til den beste måten å utvinne energi fra sola på, så kan det kanskje rettferdiggjøres. Men om det funker slik at eliten blir rik på å vite hvilken gruve det skal deponeres gift i først, sier jeg nei takk.
Hvor mye innsidehandel finnes det? Det er som sagt vanskelig å dokumentere direkte, men økonomene Patel og Putnins anslår at det foregår i en av fem tilfeller ved oppkjøp eller fusjoneringer. Med andre ord, det er 20 prosent sjanse for at noen visste om Norwegians oppkjøp av Widerøe før børsmeldingen offentliggjorde det. En rekke andre forskningsartikler finner at politikere i USA tjener mer på sine børshandler en andre i snitt, og at meklerhus med politisk innflytelse tjener bedre enn andre selskaper. Da er det ikke overraskende at de samme politikerne ikke er villig til å innføre strengere regler for innsidehandel.
Nettopp fordi det foregår så mye innsidehandel, blir det gradvis ubevisst normalisert. Man kan ofte tenke på børsen i samme termer som et kasino eller som gambling på fotballkamper. Det som er slående med spillselskaper og kasinoer, er hvor mye ressurser de bruker på å forhindre og avdekke juks. Om et kasino så mye som mistenker at en spiller har tilgang til fordelaktig informasjon, blir de bortvist, og spillselskaper stopper all gambling på kamper med unormalt høy aktivitet umiddelbart. Hvorfor det? Fordi kasinoet og spillselskapet taper sine egne penger. Om ingen jukser, vinner huset alltid. Kasinoet passer på sine egne penger, men når børsen sover på jobben, er det vår felles velstand som minsker.
Slik er markedet modellert i læreboka også. Om all informasjon er likt tilgjengelig, finnes det ikke slike profittmuligheter. I en vits sier en økonom til en annen: «Se! Det ligger en hundrelapp på bakken der!» «Nei», svarer den andre økonomen. «Noen ville allerede ha plukket den opp.»
Så perfekt er markedet selvsagt aldri, men samfunnets velferd avhenger av at det fungerer så godt som mulig. Om ikke vil kapital jage etter smutthull og juks, i stedet for å jage de beste løsningene.