Jon Hustad er død, 55 år gammel. Han hylles overalt for sin skarpe penn, analytiske evner og dyktighet til å forklare hvordan kompliserte ting henger sammen – med god grunn. Samtidig har enkelte fått det for seg at han sto langt ute på høyresida og var en kulturkriger. Det var han ikke. Han sto støtt i den nasjonaldemokratiske venstretradisjonen og var selv et flogvit fra den vestlandske periferien.
Jon kom fra et småbruk på Sunnmøre, i Bondalen ved Hjørundfjorden, et landskap han selv skrev en bestselgende praktbok om. Rune Sæbønes i Møre-Nytt forteller at han i en periode som tenåring måtte ta over mye av ansvaret for gårdsdrifta fordi faren døde tidlig. Faren og mora var aktive kirkegjengere og stemte Kristelig Folkeparti. Nynorsken, avholdsrørsla og motkulturen sto sterkt. Selv om foreldrene tilhørte kirka, var dette et kjerneområde for lekmannskristendommen.
I et intervju med Klassekampen i 2004 i forbindelse med at han ga ut en samling av sine portrettintervjuer, sa han at de fleste han hadde valgt å møte, kom som han selv fra motkulturer, som nynorskbevegelsen og lavkirkelige miljøer, eventuelt fra et byborgerlig miljø. Fellestrekket var at det fantes en sterk vilje til alternativ dannelse.
Jon var kritisk både til de borgerlige kulturkretsene i hovedstaden og toppsjiktet i Arbeiderpartiet – ikke fordi de var sosialistiske og kollektivistiske, men fordi de etter hans syn hadde sviktet det demokratiske folkeopplysningsprosjektet, som tidligere hadde løftet ungdom fra små kår til opplysning og kunnskap. Når han kritiserte sosialdemokratiet, var det heller fordi det hadde for stor «ovundring for storkapitalistane».
«Sanninga er at store delar av den norske arbeidarrørsla aldri utvikla eit klassemedvit. Det var harmonimodellen som galdt, og som framleis heng att. Harmonien til storkapitalistane og embetsmannsteknokratane».
Det er derfor ikke tilfeldig at et av Hustads store forbilder blant norske intellektuelle (han hadde mange, sosialantropologen Fredrik Barth var en annen!), var historikeren Kåre Lunden, som var en aktiv deltaker i det politiske ordskiftet om EU, nasjonalstaten og målreising. Hustad så i likhet med Lunden historien nedenfra, fra den vestlandske periferien, samtidig som han hadde en blanding av tiltrekning og forakt for de borgerlige salongene. En ikke uvanlig kombinasjon.
Han var utdannet historiker, med påbygging til lektorkompetanse. Jeg ble først kjent med Jon da han ga ut boka «Skolen som forsvann» (2002), som var et krast og velformulert oppgjør med norsk skolepolitikk og progressiv pedagogikk. Tidligere hadde flinke ungdommer fra små kår, ikke minst fra Bygde-Norge, fått muligheter til høyere utdanning. Nå var det 35 ganger større sjanse for å få en utdanning på det høyeste nivået hvis foreldrene var godt utdannete akademikere. Han mente dagens skole bidro til økende klasseforskjeller og etableringen av en permanent underklasse.
Sommeren 2002 var han på plass som journalist i Klassekampens kulturredaksjon. Hans første artikkel kom etter et møte med skrålende skiungdommer i det «motkulturelle episenteret» Stryn, der det het: «Motkulturane er døde. Vi er på ny attende der vi starta på byrjinga av 1800-talet: Mennesket åleine mot maktene – mot Kong Alkohol og pengdjevelen.».
Som kulturjournalist utnyttet Jon alle sine erfaringer og kunnskaper i et miljø der han åpenbart blomstret. Han skrev glitrende petiter under vignetten Passiar, leverte nyhetsartikler om akademia og forlag, snakket med landets ledende akademikere, skrev slentrende, tabloide sladderreportasjer fra Aschehougs hagefest og interessevekkende portretter. Dette kan jeg ikke vite sikkert, men når det gjaldt trivsel, tror jeg dette må ha vært blant hans aller beste og mest lykkelige yrkesår.
Han jobbet i Klassekampen i 2002 og 2003, med et avbrekk som forsknings- og sakprosaredaktør og journalist i Morgenbladet, før han var tilbake i 2004 og ble i to-tre år til. I alle disse årene var han en svært viktig medarbeider, som også bidro til å forme det moderne Klassekampen. Hans røtter i den vestlandske motkulturen passet godt inn i Klassekampen-prosjektet og bidro til å styrke og berike den radikale tradisjonen vi sto i.
Da han jobbet i Klassekampen snakket vi ofte om det vi kalte den anglosaksiske journalisttradisjonen, der man kombinerte faktainnsamling, intervjuer og reportasje med en meningsbærende, gjerne kommenterende fortellerstemme. I Norge – også i Klassekampen – var det derimot vanlig å skille skarpt mellom nyhetsjournalistikk og kommentar. Da Jon kom til Dag og Tid i 2007, fikk han mulighet for å utvikle denne sjangeren til perfeksjon, ikke minst de siste årene med mange, svært gode og grundige artikler om den norske energipolitikken. I disse sakene nådde Jon svært langt ut, og det er ikke få jeg har møtt som har vist til hans artikler og fortalt hvor mye de betydde.
Noen har framhevet at Jon var tøff og ga blanke i hva andre syntes. Modig var han, kanskje også fandenivoldsk, men den som tror at det bare er å riste av seg kritikk og negative karakteristikker, vet lite om menneskesinnet. Å bli æreskjelt og baksnakket går inn på oss alle, også Jon. I mørke stunder leter man opp alt det negative som er sagt og skrevet, mens rosen synker til glemselens bunn.
Jon var en mann som var avhengig av andres tilbakemeldinger, av ros og oppmuntring. Og han var flink til å skaffe seg det. Han trengte speilinger og det kollegiale, som han hadde mindre av den siste tida. Kanskje dyrket han også selv litt myten om at den sterkeste er den som står mest aleine i verden. Slik er det selvfølgelig ikke, i hvert fall ikke når mørke skyer tårner seg opp, og man ikke kommer ut av egne tankemønstre.
Hvil i fred, Jon. Vi står fattige og tafatte tilbake. Tankene går til familien og dine tre barn, som du elsket over alt på denne jord og som du gjorde alt i denne verden for.