Mandag denne uka kom Tonje Brenna ut på slottsplassen som ny arbeidsminister. Utnevnelsen skjer etter en uke hvor hun har gått til angrep på «deler av venstresiden [som] snakker for mye om nivået på ytelser». I stedet må Ap snakke «mer til bredden av befolkninga», det vil si «de aller fleste av oss [som] står opp hver morgen og går på jobb».
Denne gruppa må følge Brenna være sikre både på at «politikerne bruker våre skattepenger på en fornuftig måte, til det beste for de mange» og at «kravene som stilles til meg, de stilles også til andre». Eller sagt i klartekst: Vanlige arbeidsfolk som går på jobb hver dag må føle seg trygge på at ikke skattepengene deres blir sløst bort i trygdesystemet på folk som ikke gidder å stå opp om morgenen. Derfor må venstresida være forsiktig med å snakke om nivået på ytelsene i Nav-systemet, ellers risikerer vi å tape arbeidervelgerne til høyresida.
Det er i alle fall sånn Tonje Brenna og resten av toppledelsen i Arbeiderpartiet tror det henger sammen.
Samtidig som de nye statsrådene mottok blomster på slottsplassen, var det budsjetthøring i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Blant de frammøtte var representanter for de aller fleste som står opp hver morgen og går på jobb i Norge. De framførte et litt annet budskap enn den nye arbeidsministeren.
LO, med over én million medlemmer, tok til orde for en helhetlig gjennomgang av trygdeytelsene med sikte på styrking. YS, som organiserer svært mange lavtlønte, ba om en ekstra kriseutbetaling til dem som lever på minstesats i uføretrygden eller AAP. Fellesforbundet, det største LO-forbundet i privat sektor, slo fast at personer som har behov for statlige ytelser, ikke kan leve i fattigdom. Derfor måtte flere av dagens stønader økes.
Til stede på høringen var også fem ulike fagforbund som organiserer ansatte i Nav. Samtlige gikk i rette med de som tror at fattigdom er en god vei ut i jobb. Deres erfaring var tvert imot at når man må tenke på å få råd til brød, så kan man ikke ha så mye fokus verken arbeid eller utdanning.
Av samtlige frammøtte høringsinstanser var det bare én som eksplisitt tok til orde for at ytelsene i Nav-systemet måtte holdes i sjakk for å understøtte arbeidslinja. Det var NHO.
Det er slett ikke uvanlig at arbeidsfolk og trygda blir satt opp mot hverandre på den måten som Tonje Brenna nylig gjorde. Særlig de lavtlønte brukes ofte som brekkstang for å holde trygdene nede. Forrige uke skreiv Elin Ørjasæter ved Høyskolen Kristiania i Nettavisen at «de trygdede er en del av lønnsadelen». Hun minnet om at noen skal finansiere den høye «trygdebruken», og det er hun som sitter «i kassa på Rema og tjener 285.000 kroner i året før skatt».
Men de butikkansatte på Rema har ikke en krone å tjene på lave trygder. Tvert imot er det de lavtlønte som ender på Navs minstesatser. Mens Tonje Brenna og Elin Ørjasæter kan se fram til behagelige pensjonistliv med nedbetalte lån og vin på verandaen, må hun i kassa på Rema belage seg på å leve på en såkalt garantipensjon som er langt under fattigdomsgrensa.
Det er heller ingenting som tyder på at høyere trygder gir lavere lønninger i et samfunn. Tvert imot presser gode velferdsordninger lønningene opp, fordi folk ikke finner seg i hvilken drittlønn som helst når alternativet er dagpenger eller sosialstønad det går an å leve av.
Tonje Brenna har fått en skeiv start som arbeidsminister med sitt forsøk på å drive splitt og hersk mellom arbeidsfolk i jobb og arbeidsfolk i Nav-systemet. Framover bør parolen til regjeringen heller være: Friske og syke, sammen mot de rike.