Helsepersonellkomiteen hadde i oppgave å lage en oppskrift for å sikre flere utdannede og kvalifiserte helsearbeidere i fremtidens Norge. Det trengs ikke, hevder de. Effektivisering er deres svar til sykehus og institusjoner, pasienter og mottagere av ressurskrevende tjenester.
Fagfolk som står bak Motmeldingen, omtalt i Klassekampen i august, er blant de som har kommet med kritikk av komiteens arbeid. Jeg ønsker å fylle på i begeret, ved å ta opp to alvorlige bekymringer, som særlig vil ramme funksjonshemmede.
Min første bekymring er at kommisjonen vil plassere folk med assistansebehov i større enheter, med mål om bedre ressursutnyttelse. De skriver at store enheter vil være mer attraktive arbeidsplasser, og styrker grunnlaget for faglig støtte, kompetanseutvikling og trivsel. Hvor har kommisjonen dette fra?
Forskning viser heller at store bofellesskap scorer dårligere på faglig utvikling, trivsel og stabilitet blant ansatte, og i større grad melder om avvik og tvangsbruk enn mindre bofellesskap. Det er ingen forskning som bekrefter at «den totale kvaliteten styrkes» slik kommisjonen skriver.
Hadde kommisjonen tatt seg tid til å sjekke forskning, hadde de også sett at det blir helt marginale stordriftsfordeler. Og viktig: Praksis viser at innsparingen er et resultat av adskillig dårligere tjenester. Det er lett å gi billige tjenester om kvalitet og tilfredshet hos ansatte og tjenestemottager er mindre relevant.
Det er dessuten underlig at samtidig som regjeringen ønsker at eldre skal bo lenger i eget hjem, anbefaler kommisjonen at unge med assistansebehov skal tvangsflyttes med ukjente til store institusjoner.
Det andre resonnementet som vekker bekymring, er påstanden om at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for funksjonshemmede, binder opp personell som ellers ville jobbet i sykehus, sykehjem og omsorgsboliger.
Dette er rett og slett en påstand det ikke finnes belegg for. For disse personlige assistentene er ofte ikke helsepersonell, men studenter og ufaglærte. I noen tilfeller fungerer assistansejobben som et springbrett inn i helsesektoren og har slik vært en rekrutteringsarena.
Studier viser at BPA både er en kostnadseffektiv og ressursbesparende ordning, og den bidrar sannsynligvis til store årlige budsjettbesparelser for kommunene, blant annet fordi assistentene er avgjørende for at mange funksjonshemmede kan være i jobb.
Jeg vil avslutte med et ankepunkt til hele utredningen: Kommisjonen ser helt bort fra at helse også handler om sosialt velvære. Kommisjonen synes å være både historieløs og kunnskapsløs med tanke på funksjonshemmedes kamp mot institusjonalisering.
Det er svært kritikkverdig at kommisjonen ikke har drøftet konsekvensene av sine kontroversielle anbefalinger i lys av norsk lov og våre menneskerettslige forpliktelser. I FN-konvensjonen CRPD som Norge er bundet av, står retten til å selv velge boform og hvem man skal bo sammen med helt sentralt. CRPD er ikke nevnt i Helsepersonellkommisjonens utredning.
De som utreder og tar avgjørelser som i stor grad påvirker folks hverdag, bør ha både forståelse og innsikt i konsekvensene av deres forslag. Effektivisering er i mange tilfeller bra, men må ikke få trumfe menneskers grunnleggende rettigheter.