Kanskje er det andre faktorer enn Sandra Lillebøs nye roman, «En fransk familie», som i det siste har fått meg til å tenke så mye på hvordan vi lyssetter fortiden. Høsten er nostalgiens sesong framfor noen: Fargene og lyset som så merkbart endrer seg, gjør minnene mer presserende, kanskje fordi vi er omgitt av den store, fargerike demonstrasjonen av at noe er over: tiden beveger seg, og det er vakkert. Mørket kommer, og hukommelsen våkner. Samtidig er det noe med denne skjønnheten som gjør meg en anelse mistenksom til meg selv: Jovisst er det verdifullt å kjenne på både melankoli og takknemlighet, for hvor jeg har vært og hvor jeg er nå. Men holder jeg ikke også på med en slags indre iscenesettelse som minner om tiden før man sluttet å legge filtre på instagrambilder, men justerte fargene slik at de fikk et ekstra nostalgisk preg, «sepia», for eksempel. På den måten kunne vårt eget kaotiske liv gi inntrykk av å være mer som noe man hadde sett i en film eller lest i en bok.
«En fransk familie» er ikke på sitt sterkeste i analysene, men karakteren Marianne er til gjengjeld interessant – ja, på et ibsensk nivå!
Heroisk feighet
