Jernkuppelen skyter mot rakettene over Ashkelon på lørdag. Arrogant nok trodde vi at vi kunne fortsette å avvise alle forsøk på å søke diplomatiske løsninger. Bak det hele ligger Israels arroganse, forestillingen om at vi kan gjøre hva vi vil uten å måtte betale for det, uten å bli straffet.
Vi fortsetter ufortrødent.
Vi arresterer, dreper, trakasserer og fordriver, og vi beskytter bosetterne så de får holde på med sine organiserte forfølgelser. Vi besøker Josefs grav, Otniels grav og Josvas alter inne i de palestinske områdene, og selvfølgelig Tempelhøyden – over fem tusen jøder bare under løvhyttefesten.
Vi skyter mot uskyldige mennesker, sikter mot øynene deres og knuser ansiktet, utestenger, konfiskerer, raner, river folk ut av sengene sine, driver med etnisk rensing og opprettholder den umenneskelige beleiringen av Gazastripen med største selvfølgelighet, og vi tror at alt kommer til å gå bra.
Vi bygger opp skremmende sperringer rundt Gaza – bare den underjordiske muren koster tre milliarder shekler (765 millioner dollar) – for at vi skal kunne være trygge. Vi stoler på hærens 8200 intelligente cyberforsvarssystemer og på agentene i sikkerhetstjenesten Shin Bet, som vet alt. De kommer til å advare oss i tide.
Vi flytter halve hæren fra grensen mot Gaza til grensen mot Vestbredden, ved Huwara, bare for å beskytte det høyreekstreme parlamentsmedlemmet Zvi Sukkot og bosetterne her. Og vi tror at alt kommer til å gå bra, både i Huwara og ved Erez-overgangen til Gaza.
Det viser seg at selv verdens mest avanserte og kostbare sperringer kan brytes ned med en gammel, osende bulldoser, bare motivasjonen er sterk nok. Hindringene kan krysses med sykkel og på moped, på tross av milliardene som er brukt på dem, og på tross av all ekspertise og ingeniørkunst.
Palestinerne i Gaza er villige til å betale hva som helst for et øyeblikk i frihet. Kommer Israel til å lære noe av dette? Nei.
Vi trodde vi kunne fortsette å dra ned til Gaza, strø ut noen smuler i form av flere tusen arbeidstillatelser i Israel, alltid avhengig av god oppførsel, men fremdeles holde dem fengslet. Vi slutter fred med Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, men palestinerne blir glemt helt til de er utslettet, noe ganske mange israelere håper på.
Vi fortsetter å holde tusener av palestinere i fengsel, noen ganger uten rettergang, de fleste av dem som politiske fanger. Og vi vil ikke diskutere løslatelse, selv etter at de har sittet flere tiår i fengsel.
Vi viser dem at den eneste måten fangene deres kan få frihet på, er å tilkjempe seg den med vold. Arrogant nok trodde vi at vi kunne fortsette å avvise enhver diplomatisk løsning, bare fordi vi ikke har lyst til å gå inn i det, og vi trodde at alt kunne fortsette slik for bestandig.
Nå fikk vi bevis for at det ikke er slik. Noen få hundre væpnede palestinere brøyt seg gjennom sperringene og invaderte Israel på en måte ingen israeler kunne forestille seg var mulig. Noen få hundre mennesker beviste at det er umulig å fengsle to millioner mennesker for alltid uten å måtte betale en grusom pris.
Da den osende gamle palestinske bulldoseren braste gjennom verdens smarteste sperring på lørdag, fikk den Israels arroganse og selvgodhet til å slå sprekker. Samtidig rev den med seg forestillingen om at det er tilstrekkelig å angripe Gaza med selvmordsdroner med jevne mellomrom – samt selge dem til halve verden – for å opprettholde sikkerheten.
På lørdag så Israel bilder de aldri har sett før. Palestinske kjøretøy patruljerte gatene deres, syklister trengte seg gjennom grenseovergangene fra Gaza. Disse bildene river og sliter enda mer i arrogansen deres. Palestinerne i Gaza vil betale en enhver pris for et øyeblikks frihet. Er det noe håp i det? Nei. Vil Israel lære noe av dette? Nei.
På lørdag snakket de allerede om å utslette hele nabolag i Gaza, om å okkupere Gazastripen og straffe innbyggerne «slik de aldri før har vært straffet». Men Israel har ikke holdt opp med å straffe Gaza siden 1948, ikke ett øyeblikk.
Etter 75 år med overgrep venter et verst mulig scenario enda en gang. Truslene om å «jevne Gaza med jorden» beviser bare én ting: Vi har ikke lært noe som helst. Arrogansen har kommet for å bli, selv om Israel igjen betaler en høy pris.
Statsminister Benjamin Netanyahu bærer et stort ansvar for det som skjedde, og han må betale prisen, men det begynte ikke med ham, og det tar ikke slutt med ham. Vi gråter bittert over de israelske ofrene, men vi bør også gråte for Gaza.
Gaza, der de fleste innbyggerne er flyktninger skapt av Israel. Gaza, som aldri har opplevd en eneste dag i frihet.
Trykt i Haaretz 9. oktober 2023
Oversatt av Inger Sverreson Holmes