Som en lesbisk, feministisk kvinne er det nok ikke meg folk først og fremst forventer at skal bry seg mest om mannssaken. Men nå tror jeg rett og slett at jeg skal bli mannsaktivist! Det er ikke en erstatning for å være feminist. Jeg tenker at det er en kamp som må inngå i feminismen. Vi vil jo at menn skal være feminister, så da må vi kvinner også være litt mannsaktivister. Helst bør vi bare inkorporere det i bevegelsen.
Vi har en slags mannskrise i vestlige samfunn i dag. Mange menn sliter og vet ikke helt hvordan de skal være menn i dag. Kanskje er problemet at de føler så veldig at de må være menn, mer enn personer, men uansett. Den radikale høyresidas løsning er at vi må svekke kvinnene og insistere enda hardere på den tradisjonelle mannsrollen. Vår løsning vil være en helt annen, men vi må anerkjenne problemet.
Mange feminister, meg inkludert, har kviet seg for å bruke mye tid på menn når kvinner fortsatt har så mange utfordringer, men nå tror jeg vi er nødt til å innse at det er nødvendig å kjempe flere kamper samtidig. Jeg tror også at kampene kan styrke hverandre, i stedet for å stjele fra hverandre. For kan man ikke tenke seg at den feministiske bevegelsen og budskapet hadde styrket seg om vi for eksempel var en gjeng feministiske kvinner og ikke-binære, skeive og streite, som lagde et kjempetog med seriøse paroler på mannsdagen i år?
Men hvordan kan denne kampen være felles? Menn er jo foran kvinner på så mange områder, vil mange si. Og det er sant, men kanskje en sannhet med modifikasjoner? For hvor mye vinner egentlig mann (26), ufør, på at mann (41), dritrik, drar opp gjennomsnittslønna til menn som gruppe?
Spaltist og forfatter Lena Lindgren skrev i mai i Morgenbladet om hvordan menn på mange områder er de som taper mest på økende klasseskiller. Hun viser til flere eksempler, med levealder som den av de fremste. Hun skriver: «Den rikeste én-prosenten av kvinner lever i gjennomsnitt 8,4 år lenger enn den fattigste én-prosenten av kvinner. Den rikeste én-prosenten av menn lever i gjennomsnitt nesten 14 år lenger enn den fattigste én-prosenten av menn.» Det viser at en gjennomsnittlig mann har mer til felles med en gjennomsnittlig kvinne enn den rikeste mannen har til felles med den fattigste mannen. Her trer bakgrunnen for en potensiell allianse fram.
Om vi ekskluderer menns problemer fra feminismen, er jeg redd vi blir med på å spille opp inntrykket av at mannskrisa er en kamp mellom menn og kvinner. Det tjener bare mannssjåvinistene som mener at kvinnebevegelsen er årsak til menns problemer. Vi kan så klart aldri gå med at feminismen har gått for langt, eller at menn må få lov til å være «mer» enn kvinner, men vi kan kjempe for menns trivsel og velvære på vår måte.
Jeg, som lesbisk , feministisk kvinne, er nok en usannsynlig alliert, men kanskje har jeg også noen erfaringer som gjør at vi har mer til felles enn vi tror? For eksempel har jeg vært i forhold hvor jeg har følt at jeg har blitt forventet å ta en mer maskulin rolle. Jeg er ikke spesielt handy og har ikke kontroll på all slags situasjoner og følelser, som heterofile menn ofte forventes å ha. Det er overmenneskelige forventninger. Men man føler seg likevel mislykka når man ikke klarer å innfri dem.
Kvinnefrigjøringen førte til at man som kvinne kunne være mer menneske, mer hel. Jeg er overbevist om at menn også hadde hatt godt av en slik frigjøring fra den tradisjonelle mannsrollen.
Som Lindgren viser , rammes menn på mange områder hardere enn kvinner av økende sosial ulikhet. Dette er ikke viktigere enn kvinnekamp og kvinneproblemer, men det er også viktig!
Klasseskiller og mannssjåvinisme er de største truslene mot menns velvære, selv om de rike maktpersonene prøver å si at det er kvinner, homofile og innvandrere. Jeg tror at det kan være et enormt potensial i å få menn til å se dette, men da må vi klare å gjøre også menns kamp til vår. Jeg tror på krafta i å se folk som ikke trenger å kjempe sammen med oss, stå ved vår side likevel. Jeg tror på krafta vi kan ha som usannsynlige allierte.
Maria Refsland er gjestespaltist.