Det kan ha vært de generelle forholdene nervene mine lever under for tiden, men det ble en del tasting på sosiale medier forleden fredag kveld. «Du er veldig aktiv på Facebook», kom det fra kjøkkenet, hvor han jeg er gift med sto og jobbet med pizzaen, mens jeg lå på sofaen med vinglasset i den ene hånda og telefonen i den andre, og skrollet og tastet, hektisk og innbitt. Uten å påstå at jeg er verken særlig sindig eller avbalansert til vanlig, kan jeg si at med det samme den var ute, var det tydelig at Solberg-skandalen berørte på meg på en måte som en politisk skandale aldri før har gjort – og da inkluderer jeg Trump-tilhengernes storming av den amerikanske kongressen.
I dagene som har gått siden da, har det bare blitt verre. Fremdeles kan antallet kvelder jeg i løpet av livet har ligget våken og stirret i taket mens jeg bekymret meg for demokratiets fremtid, telles på en hånd, heldigvis. Men samtlige har altså inntruffet den siste uken. I løpet av den tiden har jeg blant annet tenkt på at når vi snakker om at vi har små forskjeller i Norge, har ikke det bare handlet om økonomiske forskjeller, men også om meningsforskjeller. Å være trygt plassert på venstresida har ikke vært noe hinder for å ha både interessante og trivelige samtaler med folk på alle steder på det politiske spekteret. Nå begynner jeg å bli redd for at det ikke er slik lenger.
De siste par ukene, når jeg har skrollet gjennom sosiale medier på mobilen og kommet over profilene til venner og slektninger jeg vet stemmer på partiene på høyresiden – som kanskje til og med er medlemmer og som har verv i et av dem – har jeg blitt overveldet av et raseri som inntil nå har vært helt ukjent for meg, i det minste i en politisk sammenheng. Avsløringen av Finnes’ aksjehandler fra statsministerboligen, skamløsheten han har vist overfor regelbruddet, og Høyres og Erna Solbergs vilje til å tåkelegge det hele, er nesten ikke til å holde ut. Landet jeg har vokst opp i, er knust, og jeg har vært så sint at jeg har lurt på om det noen gang vil bli mulig for meg å igjen ha en normal samtale med noen som har stemt på disse menneskene, samme hvor lenge jeg har kjent dem.
Når jeg forsøker å se for meg hvordan vi skulle ha snakket sammen, begynner jeg straks å tenke på den gangen jeg som barn i blindt raseri gikk løs på en person som hadde vært ganske slem mot meg i lengre tid. Men jeg var fysisk svakere enn vedkommende, som bare lo av mine keitete forsøk på slag og spark. En total ydmykelse.
Og plutselig forstår jeg hvordan det er å være den som sitter og skriver illsinte, brølende meldinger i kommentarfeltet til Dagbladet. Plutselig er jeg den personen. Sinnet er stort, men avmakten enda større, og når man forsøker å få det ut, gjør det bare enda vondere enn før.
Siden Trump-æraen ble innledet i USA, har vi sett med skrekkbladet fryd på de ville tilstandene i debatten der borte, men nå er vi der selv. De konspiratoriske teoriene som har versert på sosiale medier om at Høyre-lederen skal ha sminket på seg en kledelig tåre i øyekroken da hun lot seg koseintervjue av Fredrik Solvang, er det ingen vits i å moralisere over. Ansvaret for at de får bre seg, ligger ikke hos noen andre enn Solberg selv, som fra første stund har vist at hun setter sin egen posisjon som politisk leder høyere enn hensynet til offentligheten og borgernes behov for informasjon. Å vise en liten flik av en politisk skandale, og deretter legge lokk på resten og satse på offentlighetens manglende hukommelse, er næringsrik mat for konspirasjonstrollet.
Det Solberg ikke forstår, og som hun tydeligvis ikke har noen rundt henne som tør å påpeke, er at kjernen i saken om hennes manns aksjehandler, ikke verken er henne eller Høyres oppslutning. Alt dette handler om, er forståelsen og oppslutningen om det politiske systemet vi holder oss med. Dersom vi ikke får et oppgjør med at folk i posisjon setter sin egen lille person foran vervet de er valgt inn i, vil det ha som logisk konsekvens at velgerne vil slutte å møte opp på valgdagen. Å stemme ved valg er å delegere makten sin til andre – og hvorfor i all verden skal man gjøre det når den delegerte er mest opptatt av seg selv?
Arbeiderpartiet er i den uheldige posisjonen at det er det partiet som vil bli mest svekket om oppgjøret uteblir. Samtidig har de gjort seg selv ute av stand til å ta denne grunnleggende diskusjonen, nettopp ved å akseptere for mange karrierepolitikere i egne rekker og dermed bevege seg stadig mer i utakt med sosialdemokratiets ryggrad. At noen opplever seg som selvsagt berettiget til det som for andre er uoppnåelige privilegier, er både årsaken til og kjernen i ulikhetskrisa. De siste to tiårene har Ap gradvis malt seg opp i et hjørne, og dersom partiet skal komme seg ut av knipa, må gulvet slipes og pusses på nytt, slik at folk igjen kan få et fint og jevnt underlag å danse livene sine på.