Nå har vi altså klart det. Arbeiderpartiet er ikke størst for første gang på nesten hundre år. Det er nesten imponerende. Selv om vi ikke kan legge all skyld på oss selv, er det vår egen feil at vi tapte valget. Dette er ikke på grunn av dårlig innsats fra lokallagene. Tvert om er jeg imponert over at det ikke gikk verre. Det er lokallagene som holder oss så flytende som vi er nå. Spørsmålet blir da: hvor gikk det galt? Det kan besvares med ett ord. Nasjonalt.
Tankene flyr umiddelbart til de nylige «inhabilitetssakene», eller det de burde kalles – korrupsjonssakene – i regjeringen. Eller slike rare og meningsløse trekk som å presentere elektrifiseringen av Melkøya som en «gladnyhet» 40 dager før valget. Disse sakene har bidratt mye til å senke tilliten vår, men det er også større problemer som begynner å vise seg.
Arbeiderpartiet nasjonalt forstår hverken hvem de er, eller hvem de burde være. I nylige tider har vårt ideologiske grunnlag blitt skjevt. Det har vært mye snakk om at Erna har sittet stille i båten og at Høyre har lagt seg opp i Arbeiderpartiet. Det er sant, men det er vi som har latt det skje. Erna kan sitte stille i båten fordi de eneste forskjellene som kommer frem mellom Arbeiderpartiet og Høyre er at Arbeiderpartiet styrer, og gjør en dårlig jobb. Dette kunne aldri skjedd med et faktisk Arbeiderparti.
Det var nemlig ikke Arbeiderpartiet som tapte dette valget, det var Litt-Til-Venstre-For-Høyre-Partiet. Hvis Arbeiderpartiet hadde deltatt i valget, ville Arbeiderpartiet vunnet. Det er Arbeiderpartiet som har drevet landet fremover, med seriøs og fremtidsrettet politikk. Vi kan ikke la dette glippe på grunn av en illusjon om at folk ønsker Høyre-politikk mer enn Ap-politikk. Vi skal ikke skjemmes av å være lengre venstre enn Høyre! Arbeiderpartiet har alltid vært og skal alltid være et venstreparti. Det er hele vår historie, selve grunnen til at vi er et parti. Vi er blitt redde for å være det partiet vi en gang var. Et parti som så fellesskapet og enkeltmennesket sammen. Et parti som lyttet til og forsto grasrota. Hvis jeg hadde spurt hva Arbeiderpartiets verdier var for 20 år siden, hadde jeg fått klare og tydelige svar som velferd, trygghet, solidaritet, og vanlige folks beste. Hadde jeg spurt om det samme i dag, vet jeg ikke helt hvilket svar jeg hadde fått.
Det vi står igjen med, er en uegnet millionær på topp som ikke var i AUF engang, og et skall av et parti. Et parti kalt Litt-Til-Venstre-For-Høyre-Partiet. Og hvis vi skal fylle ut det tomme skallet og nok en gang kunne bli Arbeiderpartiet, må vi arbeide for det. Vi må se på hva vi har gjort galt, gjenoppdage våre verdier og stå fast ved dem. Vi må lage en seriøs og fremtidsrettet politikk for fellesskapet nå, som vi har gjort før.
Hvis ikke, dømmer vi ikke bare venstresiden til flere store tap. Vi dømmer også fellesskapet, klimaet, velferdsstaten, og Norge som helhet til en tyngre fremtid. En fremtid der profitt går foran medmenneskelighet. Det kan vi ikke la skje!
Og til deg, Jonas: Jeg kaller deg egentlig ikke uegnet fordi du er millionær eller aldri har vært i AUF. Du har til og med fått makta i Norge i en storm av globale kriser utenfor din kontroll. Men du vil defineres etter hvordan du håndterer disse krisene. Og i krise etter krise har du vært mindre kaptein og mer mannen som tilfeldigvis står på øverste dekk. Vi trenger at skuta styres effektivt og at valget om å seile rundt eller gjennom stormen tas før vi er i den. Ingen flere halvløsninger. Du må være kaptein nå, Jonas. Tør å stå frem, tør å ikke bare være en tilfeldig partileder, men Arbeiderpartiets leder! Hvis du ikke klarer det, burde du ikke styre Arbeiderpartiet, eller landet.
Hvis Arbeiderpartiet ikke blir Arbeiderpartiet igjen, er det neste stortingsvalget tapt på forhånd. Vi unge ønsker ikke å se fremtidene våre forsvinne, men det er synonymt med Litt-Til-Venstre-For-Høyre-Partiets fortsatte eksistens.