Espen Stuelands nominasjon av Eilert Sundts Fantefortegnelse til venstresidas litterære kanon avslører en skremmende mangel på kunnskap om Eilert Sundts rolle i assimileringspolitikken mot romanifolket/taterne. Det er lett å la seg forføre av Sundts insisterende og systematiske framstilling. Det er likevel forskjell på dikteren og historikeren når en kilde skal bedømmes. Fantefortegnelsen er ikke et isolert stykke litteratur, men var i samtida et ideologisk skrift for en ny og undertrykkende minoritetspolitikk. Stueland hevder i Klassekampen 26. september at kritikerne ikke ser helheten i den nominerte boka.
Fantefortegnelsen fra 1850 er i seg selv sterkt rasistisk, men står i tillegg i sammenheng med Sundts videre fortegnelser i 1859 og 1862, og i sammenheng med den politikken han forsøkte å gjennomføre. Stueland fordummer debatten når han mener kritikken er en kansellering. Fyll gjerne bibliotekhyllene med Sundts skrifter, men hold han unna venstresidas kanon.
Var Sundt en mann av sin tid, slik Stueland hevder? Sundt var med sin rasisme en pådriver for en ny kurs. Han skilte seg også fra andre samtidige europeiske forskere med interesse for romanifolket i sin tydelige nedvurdering av dem. Innledningsvis i Fantefortegnelsen beskriver han en døende kone som står som en lignelse på «fantefolket», som han mente nå burde dø ut som folk. Denne typen assimileringsretorikk vil vi i dag kalle forsøk på et kulturelt folkemord.
I arbeidet med en sakprosabok om romanifolkets historie har jeg finlest Eilert Sundt, både i litteratur og arkiv. Sundt har fått en høy stjerne som forsker i ettertida, men kildene viser at han bevisst framstilte romanifolk feilaktig, både enkeltpersoner og som folkegruppe. Slik ønsket han å skape et skremmebilde av et folk. Spørsmålet om feieryrket har Stueland misforstått. Det er ikke feieryrket Sundt var imot, men han nedvurderte reisendes yrkesutøvelse da han hevdet at ingen reisende var faglærte feiere, til tross for at han kartla personer som nettopp var det. Han underslo informasjon for å stille folket i et dårlig lys.
Først med dannelsen av Omstreifermisjonen i 1897 festet politikken grepet på hele samfunnet. Men Sundt var ikke bare en inspirator for senere politikk, men en premissleverandør for utformingen av assimileringspolitikken mot romanifolket. Fantefondet fra 1854 sørget for tvangsbosetting og tvangstiltak mot barn, og var langt fra noe arbeidsmarkedstiltak slik Stueland hevder. Barna var fra starten av nøkkelen til å utslette kulturen, og Sundt deltok personlig.
Sundt sto selvsagt ikke alene om oppstarten av assimileringspolitikken, som skjedde samtidig som oppstarten av fornorskingspolitikken mot samene. Men Sundts skrifter var selve byggesteinen, der hans ideer om tvangsbosetting, egne tvangsarbeidshus og det å ta barna ble gjennomført med kraft av Misjonen. Sundts bidrag var å ideologisk modne samfunnet for at tvangen mot et folk kunne fortsette, samtidig som samfunnet som helhet beveget seg mot sosiale rettigheter og arbeiderrettigheter.
Sundts interesse for romanifolket var preget av fordommer og forvrengninger. Han trengte ikke gjennom myter, slik Stueland hevder, men skapte dem. Til tross for at Stueland framhever at Sundt hadde et humant brudd med 1500-tallets fryktelige lover mot «tatere», hadde de ikke vært i bruk på flere hundre år. Kildeundersøkelser på 1700- og 1800-tallet viser at romanifolk levde i samspill med den fastboende befolkningen – ikke på kant med den, slik Sundt hevdet.