Finnes det en måte å hindre Sindre Finnes, og slike som ham, i å utnytte vårt politisk-økonomiske system? Det å skrive reiseregninger med gaffel og juge på seg at man bor på hybel hos mammaen sin, er bare stakkarslige tilrivelser av offentlige midler i forhold. Et samfunn hvor vi lar folkevalgte ta beslutninger om tildelinger og reguleringer som setter de økonomiske spillereglene, mens vi også lar kapitalistene fritt selge eierandeler, aksjer og verdipapirer på børsen, avhenger av at det er vanntette skott mellom disse arenaene. Alle skjønner at det hadde vært helt hinsides om politikere kunne kjøpe aksjer samtidig som de lager reglene som bestemmer hvilke av disse aksjene som går godt. Det ville ikke bare resultert i økonomisk ulikhet og en urettferdig og korrupt forflytning av midler til politiske eliter, det er også et første steg på veien til å kjøre et land i den politisk-økonomiske grøfta.
Da er det sannelig et skremmende bilde på vår tids politiske ukultur at man kan sitte som ektemann til en folkevalgt statsminister eller minister, og samtidig tenke at man kan kjøpe aksjer i gruver, fiskeoppdrett og våpenproduksjon mens de viktigste betingelsene for disse selskapenes drift tas i Stortinget.
Det en fattig trøst at Finnes ikke har klart å tjene mer enn om han hadde pengene satt i fond hele tiden. Hadde bare alle kjeltringer vært så inkompetente.
En måte å tenke på staten, er at det er en konkurranse om å bli folkevalgt, og at økonomiske, politiske og sosiale hensyn veies gjennom debatt slik at man på best mulig vis tar beslutninger om ferjeruter, barnehagetilbud og avgifter på miljøgifter. I et litt mindre sjarmerende bilde, er staten stedet der elitens pengeinteresser styrer, med lobbyister, løpegutter og bestikkelser. I politiske og økonomiske studier av fattigere deler av verden, refererer man ofte til staten som en «rent seeking state», der staten innfører toll på import av varer eller konsesjoner på utvinning av naturressurser, ikke for å tekkes velgerne, men for å skape smutthull, fordeler og muligheter for korrupsjon og privilegert tilgang.
Det finnes et ubehagelig scenario der en statsministers ektemann tjuvlytter på telefoner og samtaler for å skaffe seg en ulovlig fordel, men den neste scenen er enda verre. Her hviskes det råd og anbefalinger inn i statsministerens øre fra ektemannens munn. Slik aktivitet er altså ikke bare ulovlig fordi det er en urettferdig tilrøving av profitt. Om vi lar den gå, fungerer ikke lenger det politiske systemet for folket, det blir et verktøy for elitens selvberikelse.
Derfor skulle man tro at det å hegne om dette systemet er viktig. Her har vår fjerde statsmakt vært sløve og treige. Da de første sakene om Solberg og Huitfeldt sine ektefellers aksjekjøp kom fram, sa jeg til journalister i Klassekampen og Børsen at nå må man slå opp tidslinjen på aksehandlene til disse og andre sentralt plasserte individer, og sammenligne dette med en tidslinje for utslagsgivende politiske beslutninger for våpen-, gruve- og lakseindustrien. At man først stykkevis og delt pirker i denne materien to uker etter valget, er soving på jobben. Dette er en gave som kan gi og gi.
Hvem andre kjøpte aksjer i Kongsberg Gruppen dagen før våpenavtalen? Hvem solgte fiskeaksjer dagen før grunnrenteskatten ble annonsert? For gravende journalister bør det være mulig å finne godsaker ikke veldig dypt under overflaten her.
Norge er et lite land med en smal elite, der mange, om ikke alle, kjenner hverandre. Vi har også verdens største pengefond. Som vi forvalter på børs. Det bør understreke viktigheten av ryddige regler, og en bevissthet blant politikere og deres ektefeller om at man holder seg et trygt steg unna streken for hva som er riktig og galt.
Jeg tok kontakt med Økokrim og Nav denne uka for å sjekke hvor mange de har på jobb for kontroll. I skrivende stund har jeg ikke fått svar, men jeg håper for vår skyld at vi har flere folk på statslønn som jobber med å ta den rike eliten på fersken når de sniker til seg penger, enn vi har folk som jobber for å hindre fattige og trygda fra å få de pengene de fortjener og behøver. Men jeg tviler på det.