Det siste året har de rike fått ekstra mye oppmerksomhet i Norge. De syter, klager og iverksetter investeringsstreiker mens flere av dem endog flytter til Sveits. Hvordan skal vi forstå alt dette bråket?
Fortellingene som får dominere et saksområde, kan være avgjørende for politikken som føres. Ta Civita som eksempel: Et viktig oppdrag for de rikes egen tenketank er å spre den rette fortellingen om dem selv. Hittil har Civita hatt en ganske lett oppgave fordi deres fortellinger har god klangbunn i det offisielle Norge.
Vi kan skille mellom to ulike, empatiske historier om de rike. Den ene springer ut av rasjonalitet, det vil si måten ortodokse økonomer og Finansdepartementet forstår menneskenaturen. Den handler om investeringer og krav til lønnsomhet. Hvordan bør en skatt utformes for å gjøre minst mulig «skade» på investeringsklimaet?
En annen historie handler om gründere, kreativitet og innovasjon. At noen av oss vil mer enn de andre. Får ikke de rike beholde nok av formuene sine, blir de frustrerte fordi det begrenser deres evne til å skape enda mere (rikdom).
Dersom de rike klager og flytter, inviterer begge disse historiene til å endre politikken i deres favør. Vi må få ned eller vekk skatten for at de skal kunne «regne hjem» sine prosjekter og/eller tilfredsstille sin tørst etter nye eventyr. Journalistikken følger opp: De rike intervjues om sine valg, sine kvaler og sine nye liv, stort sett uten kritiske spørsmål.
I et økonomisk-politisk perspektiv bør begge disse historiene nyanseres og modifiseres.
For det første betaler ikke de rike blant oss så mye skatt som det kan høres ut som. Har du mer kapitalinntekt enn lønnsinntekt, er regelen at du betaler en mindre andel av din inntekt i skatt desto rikere du er.
For det andre er ikke alle investeringer like verdifulle i et samfunnsperspektiv. Når allerede eksisterende aktiva som aksjer eller eiendom skifter hender, har det lite å si for økonomiens vekst- eller omstillingsevne. Og de fleste rike i Norge investerer mye i nettopp disse to aktiva-klassene. Ikke minst av skattegrunner.
Dette siste poenget rammer ikke laksemilliardærene. Deres investeringer bidrar til arbeidsplasser og eksportinntekter, samtidig som de forurenser fjordene og ødelegger for villaksen. Her handler det mer om sannhetsgehalten i fortellingen om de to tomme hendene som bygget opp alt selv. De snakker sjeldent om hvordan skattefinansierte, forskningsbaserte framskritt innenfor fôr og kultivering har gjort hele næringen mulig.
Disse diskusjonene er viktige nok, men vi befinner oss fortsatt på Civitas og Finansdepartementets banehalvdel. En ny front i diskusjonen om de rikes klaging kan åpnes hvis vi tar av oss økonombrillene og forsøker å forstå det som skjer ved hjelp av psykologi og sosiologi.
Et sosiologisk poeng er at rike liker å henge med andre rike. I et privilegiefylt ekkokammer får myter om egen fortreffelighet og en inkompetent stat godt jordsmonn. Samtidig stilles det sjelden spørsmål om hvor mye penger man egentlig trenger. Å betale minst mulig skatt blir en norm, noe man tar for gitt, noe all rådgivning er rettet mot, uten spørsmål om hvorfor. Med advokatene, revisorene, direktørene og lobbyistene har vi fått et helt riking-industrielt kompleks som jobber på autopilot for lavere skatt.
Et psykologisk poeng kan starte med premisset: alle mennesker trenger anerkjennelse. Å bli likt, verdsatt og respektert bidrar til bedre selvfølelse og det amerikanerne kaller « feel good »-hormoner. Når skatt debatteres i vendinger som «rikingskatt» finner pressen gjerne fram til en såret rik person som bruker ord som pariakaste. Kanskje den sterke motstanden handler like mye om behovet for anerkjennelse, som pengene i seg selv?
En liknende aktivitet for å styrke selvfølelsen er kappløpet, hvor du måler din pengehaug opp mot andre rikes. Det hjelper ikke å være søkkrik om den du sammenligner deg med er søkkrikere.
Endelig kan vi spørre hva rikdom sier om – eller gjør med – personligheten din. Det finnes eksperimentelle studier som viser at jo mer makt og penger vi har, desto mindre empati har/får vi. Det disponerer for å like Ayn Rand og mislike fellesskapet. Ekstremvarianten er tek-milliardærer som frykter sivilisasjonens undergang. De bygger bunkere, romskip og kjøper eiendom på New Zealand heller enn å bruke noe av formuen sin på å forebygge katastrofene de frykter. Den moderate norske varianten er å flytte til Sveits.