N o one will ever love you like your mother , sier zombiemoren i Peter Jacksons mesterverk «Braindead» (1992), like før hun sluker sin navlestrengfangede sønn med livmoren sin – heldigvis har han med en motorsag. Ødipalt som fy, men Jackson er inne på noe: Forholdet man har til sine foreldre, er et man aldri blir kvitt. Og spørsmålet om arv, hva vi arver av våre foreldre og hva vi gir videre til våre barn, er en tilsynelatende evig kilde til råmateriale i kunsten.
Så også i Monica Isakstuens «De små jentene». Det har blitt noe av et varemerke for Isakstuen å skrive uredd om svært vanskelige følelser, og her er det familien som settes under lupen, nærmere bestemt morslinja: den lange rekka av mødre som oppdrar sine døtre, med alt det innebærer av konflikt, arv, speiling og opprør.
Romanen syder av undertrykt sinne, avmakt og frustrasjon. Fortelleren er både mor og datter, og boka tar til idet hun sammen med «de små jentene» ankommer familiehytta, der moren hennes holder til. Allerede fra begynnelsen ligger aggresjonen latent i språket, idet fortelleren «husker / hvordan man oppfører seg / her». Fortelleren lider under moras dominans: Som matriark har hun bestemmelsesrett på hvordan livet på hytta skal leves, slik hun har hatt kontroll på datterens oppvekst. Men der fortelleren lar seg kue, er de små jentene – som konsekvent omtales i flertall, men uttaler seg i jegform – bare barn. Avstanden mellom mors- og datterrollen tegner opp det feltet fortelleren beveger seg i, fanget av sin egen oppdragelse, morens regelverk og døtrenes krav på oppmerksomhet og kjærlighet.
Dette emosjonelle omlandet er fruktbart; å ha en familie kan være ganske jævlig. For hvem er hun når hun ser bort fra sin mor og sine døtre? Er det i det hele tatt mulig å løsrive seg fra andre mennesker? Er man egentlig bare en ufrivillig kopi av dem som kom før en selv? Ved å vise fram refleksene og tvangsmønstrene som finnes i forholdet til våre nærmeste, og generasjonskonfliktene det ofte innebærer, gir Isakstuen et presist, konsentrert bilde av, ja, nesten alt som er vanskelig med å sjonglere de ulike rollene man spiller i et liv.
Men høres det ikke også litt traust ut? Familietrøbbel på hytta? Jo da, men formspråket løfter stoffet. Romanen er skrevet på korte linjer med hyppige brudd, likt «Mine venner» fra 2021; det slekter på de arbeidene Isakstuen skriver for scenen, og forsyner teksten med både et sterkt narrativt driv og dramaformens åpenhet. Verseromanformen åpner for at mor-datter-tilværelsen løftes til et nesten mytisk nivå, hvor tidsplan flyter over i hverandre og formødrene spøker i kulissene.
Men formspråket har sine ulemper. Isakstuens hovedgrep synes å være lister. Jeg mista telling på hvor ofte språket munner ut i opplisting og repetisjoner, som her: «de små jentene hopper og stuper og ruller og dykker / og plasker og spruter». Listene varierer, det kan være alt fra briljant (en sekvens hvor morslinjas sadisme utlegges) til en hyppig opphoping av ordklasser – som fort blir litt enerverende. Andre ganger er det pastisjer eller plutselige rim («Mødre skal komme / mødre skal henrulle»; «hysj, kropp / stopp!») som jeg av og til finner sjarmerende og oftere irriterende.
Men når jeg begynner å irritere meg, henter Isakstuen seg voldsomt inn med en liten twist som gir hele romanen en brå emosjonell dybde, og som avdekker definitivt at dette, i tillegg til å være en roman om ubehag og familie og kjærlighet, også er en roman om tid . Mennesker inneholder flere tider i seg samtidig: Man er barn, ungdom, voksen, gammel. Familiehytter er rituelle steder; ritualer holder fast i fortida, slik også lister, gjentagelser, minner holder fast i det som til enhver tid blir borte: Ens egen barndom, barnas barndom, foreldrenes barndom, deres liv. Ens eget liv. Man ser seg selv eldes i barna som vokser opp. Og det er denne tanken som sitter sterkest igjen etter endt lesning.