Et av områdene i Italia hvor gamle religiøse fester står sterkest, er Madoniefjellene på øya Sicilia. I sommer fikk jeg oppleve en slik fest: Den årlige feiringen av Sant’Anna – Jomfru Marias mor – skytshelgenen til byen Castelbuono.
På vei opp til byen langs snirklete småveier funderte jeg over ritualet vi skulle være med på. Hvordan skulle jeg forholde meg til det? Jeg visste litt. I århundrer har byens innbyggere båret hovedpersonens hodeskalle rundt i byens gater. Vel er jeg katolikk og vant til både relikvier og prosesjoner, men dette: Hodeskallen til Jesu’ bestemor, liksom. Hvilket blikk skulle jeg ha på det: ære en hodeskalle som åpenbart ikke kunne ha tilhørt den personen prosesjonen skulle feire?
Fremme i Castelbuono ser vi normannerborgen Castello di Ventimiglia som troner over byen. Hodeskallen er vanligvis innelåst der, bak alteret i kapellet, men hvert år den 25. juli slipper den ut.
Gjennom uken før har statuer av Anna og familien hennes, i helfigur, blitt båret gjennom alle byens gater. De som bærer, må bøye seg under lave porter og sno seg rundt gatehjørner. Hele byen skal velsignes. Når festen starter, er byen pyntet og klar.
Etter en seremoni som involverer en rekke nøkler og øvrighetspersoner i byen, plasseres relikvariet på alteret i kapellet. Det er en sølvbyste fra 1500-tallet som forestiller Sant’Anna, med hodeskallen i en glassmonter under. Så begynner festen, tre dager til ende.
På kvelden, tredje dag, setter folk ut stoler langs gatene og strømmer til borggården. Mennene kommer i sine confraternitas , broderskap, fra kirkene rundt om i byen og musikkorpsene varmer opp. Når mørket faller på, er tusener av tilskuere samlet. Denne kvelden er vi blant dem. Sant’Anna bæres ut av kapellet til plassen foran borgen, klar til den store prosesjonen.
Jeg hadde lest meg opp på forhånd og tenkt at ritualet kunne forstås som et spor av storpolitikk fra middelalderen. Siden senantikken hadde keiseren i Konstantinopel samlet kristendommens viktigste relikvier: levninger av apostlene, Marias kappe, Jesu kors, tornekronen og lansen som ble stukket i siden hans, samt det som skulle være levningene etter Marias mor, Anna.
Relikviene kunne porsjoneres ut som gaver og som handelsvarer, og var ettertraktet – ikke minst blant fyrstehusene i vest. Da de vestlige korsfarerne plyndret Konstantinopel i 1204 var relikviene i keiserbyen et opplagt mål. Selv ikke vikingene i keiserens leiehær greide å holde hordene unna.
Til slutt havnet altså Annas skalle her, i Castelbuono. Sannsynligvis var det genoveserne som fraktet den til vesten. Kanskje fikk de den med seg som takk for hjelpen med å gjenerobre Konstantinopel i 1261.
Med normannerborgen som kulisse under stjernehimmelen påkaller biskopen Sant’Anna, hun som har vist sin kjærlighet til byen gjennom generasjonene. På bysten ligger en kappe av smykker som folk har gitt i takkegaver til helgenen. Det er som om den største husguden er båret ut.
Så er prosesjonen i gang.
Fra en annen kirke er hodeskallen til enda en lokal helgen – San Guglielmo – hentet ut. Den skal følge Sant’Annas gjennom gatene. Korpset spiller opp.
Jeg spør en av de eldre kvinnene som ser på prosesjonen, hva Sant’Anna betyr for henne. Hun svarer «alt», og heter selvsagt selv Anna. Hun har gått mange ganger barføtt i prosesjonen for å takke for den hjelpen hun har fått, forteller hun. Sant’Anna hjelper særlig kvinner. «Se, der kommer de» sier hun og peker opp mot borgporten. Bakerst i prosesjonen, etter brødreskapene og korpsene, kommer kvinnene, barføtte, med rosenkranser.
Er det ikke litt grotesk med den hodeskallen? Jeg spør Anna. Hva syns hun egentlig om skallen? Hun bare ler. Nei, nei, det er jo ikke rart Sant’Anna ser slik ut, hun som er så gammel! Og legger til: Det er godt hun har en venn – San Guglielmo – å gå sammen med.
Snart skjønner jeg at det ikke spiller noen rolle hvem eller hvor hodeskallen måtte komme fra. Poenget med festen er hverken hodet eller middelalderens storpolitikk, men å befeste fellesskapet i byens rom.
Samfunnet, stedet og religionen knyttes sammen gjennom fysiske symboler, som – i motsetning til i sekulariserte Nord-Europa – ikke er utskiftbare. Symbolene er ikke tilfeldige, og rommet er ikke nøytralt. Etter prosesjonen, før fyrverkeriet og før befolkningen fester videre i natten, bæres Sant’Anna opp i borgen igjen. Foran hele byen løftes hun frem, og mot himmelen bes det om at Sant’Anna må beskytte alle familiene, skolene, alle institusjonene, alle som styrer og alle som bor i byen Castelbouno. Jeg ber om at hun også må beskytte oss som er på besøk.