Budskapet var tydelig da Marie Sneve Martinussen holdt sin første tale som Rødt-leder. «Det viktigste for meg og for Rødt nå», sa Martinussen, «er at Norge står i en forskjellskrise». Martinussens første beskjed som partileder var at Rødts kamp mot Forskjells-Norge skulle «fortsette med enda større styrke».
Motivasjonen bak talen er beundringsverdig. Matkøene vokser, og også folk i full jobb befinner seg under fattigdomsgrensa. Mye tyder på at skyhøye profittmarginer står bak inflasjonen som får stadig flere av oss til å måtte stramme livreima. Ingen partileder på venstresida kan la en slik situasjon forbigå i stillhet.
Martinussens tale vitner imidlertid også om en forutsetning som sjelden blir eksplisitt diskutert: at venstresidas prosjekt først og fremst er å motarbeide sosial ulikhet.
Det finnes antageligvis ikke en eneste form for sosial ulikhet vi på venstresida ikke er mot. Vi er mot ulikheter i økonomi, i makt og i utdanningssystemet, og vi er mot dem enten de går mellom klasser, kjønn, etnisitet eller langs helt andre linjer. Diskusjoner på venstresida kan iblant utarte seg til en konkurranse i hvem som er mest oppmerksomme på og kritiske til ulikheten i samfunnet: Snakker man om kjønn, må man også snakke om klasse, og så videre og så videre.
Alt dette skal vi selvfølgelig fortsette med. Den amerikanske statsviteren Corey Robin har vist hvordan konservatismen er basert på et prinsipielt forsvar for sosiale hierarkier. Så lenge hierarkiene finnes, må venstresida alltid kjempe mot dem, noe vi gjør best ved å mobilisere de som lider av dem.
Kampen mot ulikhet kan imidlertid også bli altoppslukende. Det finnes mange politiske spørsmål som ikke umiddelbart handler om ulikhet. Suksessoppskriftene til dagens reaksjonære høyreside har vært å spille på folks erfaring av fremmedgjøring.
Mye tyder på at opplevelsen av å leve i et ugjenkjennelig, fiendtlig og ukontrollerbart samfunn er i ferd med å bli stadig mer utbredt. Samtidig som at dette åpenbart henger sammen med vår tids ekstreme konsentrasjon av rikdom, er det ikke gitt at slagord om sosial utjevning er den beste måten å ryste folk opp fra sin fremmedgjorte tilværelse. Problemet med ulikhetspolitikk er at den risikerer å henvende seg til folk som ofre: Man fokuserer på hva folk mangler, snarere enn hva de kan få til. En slik retorikk kan virke frastøtende på folk som ikke liker å definere seg selv ut fra sin status som undertrykt. Dessuten bryter den med arbeiderbevegelsens innsikt om at det er vi – og ikke kapitalistene – som sitter med makta til å forandre samfunnet.
Det er heller ikke gitt at venstresidas eierskap til ulikhetspolitikken er like selvsagt som vi liker å tro. Høyresida har med årene blitt flinke til å utnytte ulikhetsspråket til egne formål. I Norge har milliardærene forsøkt å framstille seg selv som en stigmatisert minoritet, mens Sylvi Listhaug har uttalt at innvandring er årsaken til økt barnefattigdom. Det grelleste eksempelet er den såkalte «hvite identitetspolitikken», hvor antirasismens retorikk mobiliseres mot de samme gruppene som opprinnelig kjempet den fram.
Her ser vi ulikhetspolitikkens begrensning. All ulikhetspolitikk er grunnleggende sett en reaksjon: Den peker på et problem med kapitalismen, uten å nødvendigvis fremme et alternativ eller en handlingsplan. Dersom man sier at man er mot sosial ulikhet, sier man egentlig ikke så mye om hva slags samfunn man faktisk vil ha. Vi kan tenke oss mange samfunn med lav ulikhet, men som likevel er langt unna det vi ønsker å skape.
Å bekjempe ulikhet er derfor ikke nok: Vi trenger også en kritisk analyse av hvordan ulikhetene skapes, samt en refleksjon over hvilken type ulikhet vi er mot og på hvilket grunnlag. Ikke minst trenger vi en positiv visjon av hva slags samfunn vi har lyst til å skape. Denne visjonen kan ikke bare handle om mest mulig utjevning, men må også vise hvordan vi best kan sikre alle friheten til å leve de livene de ønsker.
Venstresida skal fremdeles drive med ulikhetspolitikk, gjerne med mer kraft enn vi har gjort til nå. Samtidig må vi også reflektere over ulikhetspolitikkens begrensninger. Kampen mot Forskjells-Norge er derfor i seg selv ikke tilstrekkelig: Vi trenger også en kamp for et annet samfunn enn det vi har i dag.