Myndighetene krever mer planlegging av egen alderdom, men støter på et tidløst hinder – vi skjønner ikke noe av aldring før vi plutselig har blitt gamle selv.

Ubegripelig aldring

TIDEN SOM GÅR: 50-, 60- og 70-åringer føler seg yngre enn de faktisk er, og det er først når vi tar en titt i speilet før vi går ut døra, at vi kommer i stuss, skriver Runar Bakken. Foto: Pixhere

Høyres kamp for valgfrihet, velferdsmiks, og det å slippe til kommersielle aktører i eldreomsorgen, baserer seg på det grunnpremisset at det ikke er en vesentlig forskjell på det å produsere velferdstjenester og annen produksjon. Ved denne sammenblandingen av produksjonsformer, åpner Høyre for å tjene penger på gamle mennesker som noe uproblematisk. Det jeg lurer på er om ikke helseminister Ingvild Kjerkol gikk høyres ærend og begikk dette som Hans Skjervheim kaller «det instrumentalistiske mistaket», da hun i februar i år oppfordret folk til å ta et større ansvar selv og planlegge egen alderdom. Uttalelsen kom i forlengelse av helsepersonell-kommisjonens NOU; «Tid for handling» som konkluderte med at vi i fremtiden vil mangle kvalifisert personell til å ta seg av oss når vi blir gamle. Oppfordringen ble møtt med raseri. En åpenbar grunn til det, er at hun som sosialdemokratisk forvalter av en av velferdsstatens viktigste forpliktelser: ivaretakelse av gamle mennesker. Med sin oppfordring forlot hun det som historisk har vært arbeiderpartiets kronjuvel. Men inderligheten i raseriet tror jeg bunner i at den forståelse av aldring som skjuler seg i hennes oppfordring, ikke samsvarer med folks erfaringer med det å eldes.

Med andre ord