Året 2023 burde være Norges store naturår. Året der regjeringen leverer sin plan for hvordan den internasjonale naturavtalen fra Montreal skal følges opp. Året der vi ikke setter i gang store naturødeleggende prosjekter, men tvert imot bremser opp og peiler oss inn på den kursendringa som trengs for å kunne oppfylle våre forpliktelser slik at verden skal klare å ta vare på naturen. Den er tross alt livsgrunnlaget vårt.
Klima- og miljøministeren kommer gjerne med store ord om hvor viktig den internasjonale naturavtalen er. Likevel fortsetter regjeringen å sette naturen på spill. Seinest da de åpna for gruvedrift på havbunnen rett før sommerferien.
I ly av den snikende apatien rett før hele Norge tok fellesferie, kom nemlig stortingsmeldinga om mineralutvinning i havet. På tross av at en samlet miljøbevegelse ber om moratorium, og på tross av sterke advarsler fra forskere og flere internasjonale selskaper som sier at de ikke vil delta i denne industrien, vil regjeringen altså åpne for uttak av mineraler fra et av de stedene vi vet mindre om enn det vi gjør om månens overflate: havbunnen.
Området regjeringen vil åpne, ligger på grensa til de mest sårbare havområdene vi har, i Barentshavet og Grønlandshavet utenfor Finnmark ned til Nordland. Her lever det fisk og marine pattedyr, sjøstjerner, krabber, små marker, rare, blobbete skapninger vi ikke aner hva driver med, og helt ukjente vesener vi enda ikke har oppdaget.
Rett etter at regjeringen la fram stortingsmeldinga om mineralutvinning på havbunnen, begynte det å komme meldinger om enorme hetebølger i havet. Det har aldri vært målt så høye temperaturer der, og det er særlig varmt i havet mellom Nord-Amerika og Europa. Oppvarmingen av havet skyldes de menneskeskapte klimaendringene, det naturlige værfenomenet El Niño som oppstår med jevne mellomrom og unormale havstrømninger. Vi vet ikke hvor alvorlige konsekvensene av hetebølgen i havet blir. Samtidig dør trua sjøfugler i hopetall på grunn av store utbrudd av fugleinfluensa. Det siste disse pressa økosystemene og utrydningstrua artene trenger, er en ny næring med uante miljøkonsekvenser inn på deres territorium.
«Det er, for å bruke et slitt uttrykk, å la bukken passe havresekken»
Med stortingsmeldinga om gruvedrift på havbunnen vil regjeringen at Norge skal være spydspiss på nok et miljøskadelig område. Ingen andre land har åpna for gruvedrift på havbunnen enda. Ikke nok med det: Med denne meldinga prøver Olje- og energidepartementet (OED) å legge føringer på hvordan den internasjonale naturavtalen skal følges opp i Norge.
Et av målene i naturavtalen er at 30 prosent av havene og landjorda skal vernes. Men OED skriver i stortingsmeldinga at «Målet er globalt, hvilket innebærer at det ikke vil kreves at 30 prosent av norske land- og havområder bevares». Hvordan naturavtalen skal tolkes, er fremdeles åpent. Det er Stortinget som skal bestemme hvor store områder vi skal verne. Havområdene Norge råder over er seks ganger større enn landområdene våre. Og vi er et stort land med få folk. Hvilke land er det OED tenker at skal verne store havområder, hvis ikke oss?
Før regjeringen la fram stortingsmeldinga, lå den ute på høring slik at kunnskapsmiljøer og interessenter kunne komme med innspill. Miljødirektoratet var tydelige i sitt svar: kunnskapsgrunnlaget for å åpne for mineralutvinning på havbunnen var altfor dårlig. Om konsekvensutredningen (KU) skreiv de: «KU viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger. Videre inneholder den ikke vurderinger av om, eventuelt hvor og hvordan, det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte. (...) KU gir heller ingen vurderinger av om det er mulig å drive mineralvirksomhet i tråd med internasjonale forpliktelser og forventninger til bærekraftig forvaltning. Det er klare mål om dette både gjennom Naturavtalen og Havpanelet, som Norge stiller seg bak. Det mangler derfor et viktig underlag for behandlingen av spørsmålet om åpning.»
Regjeringa velger likevel å gå mot rådene fra sitt eget direktorat. Olje- og energiminister Terje Aasland legger til grunn at selskapene som skal utvinne mineralene på havbunnen først skal utrede miljøkonsekvensene, før de får lov til å hente opp noe fra havets dyp. Men det fungerer ikke å la de som vil utnytte ressursene i naturen passe på at viktige naturverdier ikke ødelegges. Det vet vi fra andre saker, som vind- og vannkraftutbygginger. Dette er, for å bruke et slitt uttrykk, å la bukken passe havresekken.
Vi skal føre en kunnskapsbasert forvaltning i Norge. Å åpne for mineralutvinning på havbunnen nå, med dagens kunnskapsmangel, er det motsatte. Den stortingsmeldinga som regjeringen har lagt fram har vakt oppstandelse, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.
Meldinga skal fremdeles gjennom Stortinget før den vedtas. Den kommer til å få sterk motstand fra venstreside-opposisjonen. Hvis regjeringen heller inngår flertall med Frp, som har signalisert at de gjerne stemmer for, er det en fallitterklæring fra en allerede grå asfaltregjering.
