Før terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 var det gjort lite forskning på høyreekstreme holdninger i Norge.
Tolv år seinere har Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) ved Universitetet i Oslo gjennomført en undersøkelse om høyreekstreme holdninger i befolkningen.
Ifølge undersøkelsen har 1 prosent mange høyreekstreme holdninger, og 5 prosent deler flere av disse.
Spørsmålene ble stilt i 2020 til 2789 respondenter, men tallene er ikke publisert tidligere og er en del av en større undersøkelse som skal ferdigstilles til høsten. Da vil det også komme ferske tall, ifølge Anders Ravik Jupskås, som er forsker og nestleder ved senteret.
Han er opptatt av å se tallene i et internasjonalt perspektiv, men understreker at han ikke vil bagatellisere dem.
– Det er lett å tenke at høyreekstremisme er et utbredt problem, men tallene er ganske lave i en europeisk sammenheng. Norge er et land med en ganske liten forekomst av slike holdninger.
Likevel finnes det nordmenn som støtter påstanden «Det burde bare bo mennesker med hvit hudfarge i Norge».
Finner sammen på tvers
En som har vært tett på høyreekstreme bevegelser, er Christopher R. Fardan.
Som forsker har han deltatt på arrangementer og intervjuet en rekke høyreekstreme aktivister i Norge siden 2016. Han ser en endring:
– De muslimfiendtlige og de nasjonalsosialistiske har tradisjonelt vært ganske atskilt og uenige om mye. Nå ser de ut til å i større grad finne sammen, sier Fardan.
Han tror det finnes flere årsaker til dette.
– Det kan være ignoranse og kunnskapsløshet, at man ikke er helt klar over hva man er en del av. Det har jeg opplevd mange ganger, at aktivistene ikke er så kunnskapsrike om ideologi som man skulle tro.
Han peker på at det er en ytterliggående form for nasjonalisme, tanken om å ekskludere enkelte grupper basert på kultur, etnisitet og rase, som forener dem.
En opplevelse av utenforskap er også en viktig faktor. Samtidig understreker han på at aktivistene bærer store kostnader ved å delta i de høyreekstreme bevegelsene.
– Jeg har snakket med folk som har barn som har byttet etternavn, fordi det er et så stort stigma å bli assosiert med foreldrene. Noen har problemer med barnevernet og får ikke se ungene sine. Mange av dem tar en stor personlig risiko ved å være en del av dette.
Flere opplever også å miste store deler av sitt sosiale nettverk. Andre risikerer å miste jobben og dermed inntekten.
– Det utfordrer den etablerte teorien om at utenforskap skaper høyreekstremisme. Det kan like godt være den andre veien, at det er en konsekvens.
Færrest blant unge
Slik vår nære historie bærer vitne om, har høyreekstreme holdninger voldspotensial.
– I forskningen er vi opptatt av at volden har et strategisk aspekt: Man kan sympatisere og tenke at vold er legitimt, selv om man ikke her og nå støtter det eller er voldelig selv. Høyreekstremisme er først og fremst en ideologi, ikke en måte å være på, sier Anders Ravik Jupskås.
– Det er ikke sånn at Breivik ikke var ekstrem 21. juli og ekstrem 22. juli. Han var ekstrem dagen før terrorangrepet også, selv om han enda ikke hadde vært voldelig.
Selv om ingen har forsøkt å måle høyreekstreme holdninger her til lands tidligere, tror Jupskås at andelen var høyere før.
– Én ting som kan peke i den retning, er at det er definitivt minst blant de unge i undersøkelsen.
Han forteller at det er nesten dobbelt så mange blant de eldste som har ekstreme holdinger. De under 30 har minst.
– Flere av dem er veldig gamle. Det er en slags forgubbing av norsk høyreekstremisme. Til sammenligning var det på 1990-tallet i større grad et ungdomsproblem. Da må man tenke nytt rundt forebygging. Derfor har jeg vært skeptisk til tanken om at skolen skal løse alt, for disse menneskene er ferdige på skolen.
Et mangfold av folk
Christopher R. Fardan understreker at det ikke finnes én type høyreekstrem aktivist. Han har snakket med menn og kvinner som bor i byer og på landet, med ulikt utdanningsnivå, folk i kjellerleiligheter og villaer.
Han sier man kan skille mellom tre typer radikaliseringsprosesser. Noen har vært politisk engasjert over lengre tid og eksponeres for ekstreme holdninger eller bygger på personlige negative erfaringer med ulike utsatte grupper. Denne prosessen kan gå både fort og langsomt, foregå digitalt og fysisk, både med og uten kontakt med eksisterende medlemmer.
– Den neste veien inn er konvertering, at det skjer som en konsekvens av et brudd med fortida. Det utfordrer vårt syn på hvem som blir medlem i ekstreme organisasjoner.
Fardan har blant annet snakket med folk som har bakgrunn i feministiske bevegelser eller liberale, venstreorienterte politiske partier. Han sier disse ser på sitt gamle jeg som naive som trodde på det flerkulturelle samfunnet.
– Den siste veien inn er ettergivenhet. Disse er medløpere, og radikaliseringen skjer som en konsekvens av at de blir rekruttert av eksisterende medlemmer.
Også folks motivasjon er ulik. Noen gjør det av ideologisk overbevisning, andre på grunn av det sosiale og emosjonelle fellesskapet. For andre er det spenningssøking som lokker, ifølge Fardan.
Han peker på at en gruppe som overses, er mennesker som har vokst opp i høyreekstreme familier, dem han kaller tradisjonalistene.
– Hva slags aktivisme er det snakk om?
– Offentlige demonstrasjoner er en viktig del. De blir strømmet og lagt ut på nett, slik at folk kan kommentere live. Det er den ytre dimensjonen, og så har du det som skjer internt: alt fra medlemsmøter og sosiale sammenkomster, som er viktig for å holde på medlemmene.
Bevegelsene må tas på alvor selv om de er små, understreker Fardan, ettersom de utgjør en trussel som kan få faktiske konsekvenser. Han trekker fram politisk motivert vold og trusselen overfor utsatte grupper som muslimer, jøder, melaninrike mennesker og skeive.
– Det er åpenbart et stort problem når muslimer uttrykker frykt for å gå i moskeen, fordi det står noen utafor og brenner Koranen, eller når jøder uttrykker bekymring for å gå i synagogen.
Fardan tror ikke løsningen er å forby politiske bevegelser.
– Men vi må snakke om konsekvensene dette har for menneskene som rammes.
Fra gata til data
Det er ingen tvil om at internett spiller en viktig rolle for høyreekstremisme i dag, ifølge forsker Birgitte P. Haanshuus.
– Ulike digitale medier gjør det enkelt for høyreekstreme aktører å spre sin ideologi, og det er flere plattformer nå enn i 2011. Dette tankegodset er lett tilgjengelig for personer som er tilbøyelige til å støtte rasistiske, voldsforherligende og konspiratoriske ideer, sier hun.
Haanshuus forteller at det blant grupperinger og organisasjoner på ytre høyre i Norge er flere som er svært aktive og har flere tusen følgere i sosiale medier.
– Men det er få som møter opp på demonstrasjoner. Å trykke «like» og følge med krever lite mot det å faktisk engasjere seg utafor nettet.
Hatefulle ytringer og kommentarer på sosiale medier rettet mot enkelte grupper er utbredt på Facebook og Twitter, men også alternative plattformer, ifølge Haanshuus.
Foreløpig finnes det ikke mye forskning på erfaringer med og konsekvenser av netthat, forteller hun.
– Men vi veit at det å oppleve hatytringer på nett og å vite at det finnes, gjør at man vegrer seg fra å delta i offentlig debatt og politikk. Det skaper frykt og selvsensur, kanskje særlig blant minoriteter. Det er helt klart et demokratisk problem hvis det fører til at færre engasjerer seg.
Hun mener at de store selskapene i større grad må på banen og ta ansvar for innholdet på sine plattformer.
– Det må også andre aktører som bruker disse plattformene til informasjon, markedsføring og debatt.
Jupskås peker imidlertid på at det den siste tida har vært en tilbakevending til demonstrasjoner i gata, men at bevegelsene er ustabile og preges av interne konflikter og manglende evne til mobilisering. Han viser til at det kan gjøre det vanskeligere å forebygge slike holdninger.
– Sammenliknet med 1990-tallet var høyreekstreme i grupper eller subkulturer, som det var mye av i Kristiansand, for eksempel. Da kunne politiet og andre intervenere lokalt. Nå som det er mer et nettfenomen, veit vi ikke helt hvor mange som er innom, men de er definitivt til stede. Da kan man få situasjoner der folk radikaliseres ganske fort; folk som ikke er med i en gruppe.