Festen i Vesten gjennom ettermurstiden fra 1990 til 2020 har gitt opphav til tidenes blåmandag. Nå når vi ikke lenger kan få de rå- og industrivarene vi vil til fallende priser fra «venner» over hele verden, må strategiene legges på nytt. Vi står foran en reindustrialisering og en fornyet verdikjedetenkning som kan sammenliknes med tenkningen som lå til grunn for etterkrigstiden. Industritenkningen som var i emning før koronanedstengningene og viste verdikjedenes sårbarhet, som slo ut i full blomst etter invasjonen i Ukraina. I tillegg skaper overgangen til ikke-fossil energi store endringer. Industrialiseringen drives nå av tre hoveddrivkrefter: deglobalisering, dekarbonisering og remilitarisering. Hver for seg er dette store endringer, sammen er de samfunnskritiske.
I USA brukes industripolitikken aktivt for å kutte utslipp. Det samme bør vi gjøre i Norge og Europa.
Reindustrialisering
