Min svenskfødte farfar kom som førstereisgutt 1898 i Göteborg om bord på skonnertbriggen «Austad» av Farsund. Farsund ble hans nye hjemby, og her døde han i 1966. Han hadde bevart noen svenske uttrykk etter et langt liv til sjøs. «Nattduksbord» het nattbordet og «Spisen» var komfyren. «Det förflutna» sa han om den tiden som var borte. Sjøfolk den gang fikk som regel ikke fikk oppleve sine barns oppvekstår. Min far var eldst i barneflokken på fire, og far var nesten ti år før han ble kjent med sin egen far, annet gjennom de mange postkort som ble sendt hjem «til min kjære søn». Kanskje forsøkte farfar å oppveie dette ved å ta seg ekstra av meg, oppkalt etter ham.