Når kameratene samles i treningsrommet på mandager for å trene musklene i gamle kropper, er det ikke alle som orker å fullføre øvelsene de har satt seg som mål. Det gjelder ikke meg. Jeg gidder ikke å spekulere på slikt, jeg bare gjennomfører mine fire runder. Det koster meg mer å komme i tvil, kjenne på grunner til å fravike programmet og lette anstrengelsen, avbryte opplegget eller utsette lidelsen. Heller ikke lar jeg meg lett overtale til nye øvelser, enten de blir utgitt for å være mer effektive eller mer morsomme. Det er mer viktig at jeg trener, enn hvordan .
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
