Nylig kunne vi lese at Pave Frans har gitt det som skal være en flis av Jesu kors i gave til kong Charles III. Anledningen er kroningen som skal foregå i Westminster Abbey 6. mai. Når kongen skrider inn i kirken for å bli kronet, vil han følge etter et prosesjonskors hvor relikvien er innfelt i sentrum. Jeg er ikke mer rojalist enn den jevne klassekampleser, men anledningen til å forklare hva dette handler om, kan jeg ikke la gå fra meg.
For hvis det bare var en treflis, var det vel ikke noe å snakke om. Og hvis poenget handlet om ekte eller uekte, var det kanskje heller ikke så spennende. Det som gjør flisa interessant (eller flisene, for det er snakk om to stykker lagt i korsform, den ene én centimeter og den andre fem millimeter), er den mening slike materielle tegn har hatt i kristendommen. Ikke i den protestantiske grenen, selvsagt. Her på berget ga Luthers harselas gjenklang: hvis alle korsrelikviene ble samlet, kunne man bygge en hel ark! Protestantene avviste relikviene som uekte humbug. Det er et litt kjedelig perspektiv hvis man vil forstå religion. Hvis man derimot er åpen for å regne med litt tradisjon, blir det straks mer interessant.
Korsrelikvien som Charles har fått, skal stamme fra det som kalles Vera Crux , altså «det sanne kors», og ikke fra en av de utallige reproduksjonene gjennom middelalderen. Ifølge tradisjonen ble dette korset funnet i Jerusalem av Helena, mor til keiser Konstantin, år 326, etter at keiseren omvendte seg til den kristne tro. Jeg liker versjonen som sier at da Konstantin så Kristi tegn på himmelen («ved dette tegn skal du seire») utenfor Roma, dro moren til Jerusalem for å finne det tegnet forestilte – altså det fysiske korset. Der korset ble gravd frem, lot keiseren bygge Gravkirken, og han omformet den romerske Aelia Capitolina, som var anlagt over jødenes Jerusalem, til en kristen by. Ifølge tradisjonen tok Helena én del av korset med tilbake til keiser Konstantin, mens den andre delen forble i Jerusalem. Naglene, som hun ifølge tradisjonen også fant, ble innlemmet i keiserens hjelm.
Gjennom århundrene var devosjonen til korsrelikvien intens. Vi har en makeløs pilegrimsberetning bevart fra 380. Her forteller Egeria, en vestlig kvinne på pilegrimsreise til Jerusalem, hvordan korsrelikvien kysses av alle de tilstedeværende i Gravkirken på langfredag. Å delta i liturgien på stedene der det skjedde, med de samme «rekvisitter» Jesus selv hadde brukt, som korset, intensiverte opplevelsen av å ta del i Jesu liv og død. Denne opplevelsen ble eksportert da relikvier ble sendt fra Det hellige land til andre deler av kristenheten. Skikken fortsetter. Det er ikke lenge siden Charles selv hentet vann fra Jordan-elven for å bruke det i kongelige barnedåper.
Men korsrelikvien handlet selvsagt ikke bare om fromhet. Egeria forteller at det måtte holdes vakt på langfredag fordi noen engang satte tennene i trebiten og stjal en bit av den. Relikvien kunne nemlig også anses som attraktiv valuta. Derfor ble den også røvet – og røvet tilbake – flere ganger.
På 1100-tallet var korsrelikvien et kongelig symbol og et militært seierstegn i korsfarernes Jerusalem. Slik fungerte den også da Sigurd Jorsalfar fikk med seg en flis hjem til Norge som takk for hjelpen i slaget om byen Sidon. Men i 1187 var det slutt for Jerusalemrelikvien. Den var tatt med i kamp for å bringe seier over Saladins hær. Korsfarerne tapte, mistet Jerusalem og relikvien ble borte. Alle forsøk på gjenerobring – både av Jerusalem og relikvien – mislyktes.
Det er utallige tradisjoner og legender om korset og korsrelikviene. Det skal stamme fra frø hentet i Edens hage, og det innehar selvsagt kraft både til å helbrede og frelse. Det er lett å kritisere eller latterliggjøre middelalderens legender og relikviepraksis ut fra vår egen tids forestillinger. Samtidig viser de mange tradisjonene at slike objekter har hatt reell mening.
Når kong Charles III følger korsrelikvien inn i Westminster, realiserer han Jesu ord om «å ta opp sitt kors og følge meg». Samtidig spiller seremonien på tusenårige forestillinger om guddommelig legitimering av kongemakten. Det er den kristne kongen, troens forsvarer, som får tilsendt en korsrelikvie, ekte eller uekte, fra paven. Men kanskje kan det helst tolkes som en takk for dronning Elisabeths nærhet til den kristne tro. For noe korstog blir det neppe.