DebattØkonomi

Framskritt, ikke nedvekst

Takk til Tone Smith for konstruktiv respons på kortversjonen av min artikkel «Hva er det motsatte av vekst?». Smith påpeker at økonomien er et «produksjons- og forsyningssystem med en fysisk dimensjon», noe jeg også viste til ved å skrive at økonomien består av «veldig fysiske fabrikker, produkter og ikke minst utslipp». Dette og mye annet er vi altså helt enige om, men jeg vil fastholde at «økonomien» forstått som én ting som kan vokse eller krympe likevel er en (tidvis nyttig) abstraksjon. I hvilken grad økonomien vokser eller ikke måles altså i BNP, en størrelse som inneholder alt fra høyere lærertetthet i grunnskolen til turer med privatfly, og et av mine poenger er ganske enkelt at det å ville senke denne indikatoren i seg selv er et ganske upresist mål for økologisk bærekraft. Når Smith så skriver at degrowth-bevegelsens høyeste mål ikke er å redusere BNP virker det absolutt fornuftig, selv om man jo da kan spørre seg om hva som er poenget med navnet. Til tross for at jeg legger fram de såkalte «økomodernistenes» argumenter mot det som jeg nå har lært at heter «nedvekst»-bevegelsen på norsk, virker det som at Smith med venner har gått glipp av at jeg også skrev at vi ikke kan gå «tilbake til modernismen» med all kunnskapen vi har nå.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Fotball-vm

Gleden ved vår nye religion

Lasse Efskinds innlegg i Klassekampen tiltredes! Han og hans meningsfeller er også en del av «hele Norge». Vi kan vel saktens holde ut vulgariteter og kommers til en viss grad, men likevel være tilhengere av idrettsgleden og samholdet. De enorme pengebeløpene som er blitt en stor del av toppidretten, er imidlertid helt absurde. Ingen kan bebreide Erling av Norge at han mottar svimlende beløp som lønn for innsatsen; spørsmålet er hva han gjør med midlene … Noe som likevel styrker gleden ved vår nye religion – fotballen – er jo at Stortinget endelig har vedtatt at idrett og alkohol hører sammen – så nå kan vi likevel nyte den som seg hør og bør, i hvert fall for en stakket stund ….

Boligpolitikk

Mens vi venter på ­politisk hand­lie­kraft

Samfunnsøkonom Celine Brøndmo stiller i Klassekampen 7. juli et særdeles betimelig spørsmål relatert til det store boligproblemet i vår tid: «Jeg lurer på om vi, ved å knytte middelklassens trygghet til kapitalverdier, også har knyttet dens politiske sympatier til et system der de største gevinstene tilfaller noen helt andre.» Brøndmo definerer med rette bolig som «rammen rundt et trygt og selvstendig liv», men peker på paradokset i at den også er et formuesobjekt. Vi mestrer altså ikke dette skillet. Men det er ingen naturlov som hindrer oss i å mestre det. Mens vi venter på politisk handlekraft, vokser ulempene seg bare større. Stadig færre vanlige folk har råd eller mulighet til å kjøpe sin egen bolig uten arv og må ut på et presset og tidvis hjerterått leiemarked. Bolig er nå både en generasjonskløft og en fattigdomsfelle.

Georgia

Skre velger Kremls logikk

Ragnar Skres «røde sild» (1. juli) flytter oppmerksomheten ved å påstå at Georgia undertrykker svaner og megreler. Hans mistenkeliggjøring av frihetskamp, kombinert med omtalen av russiske okkupanter som «fiender», bygger på et narrativ som muliggjør okkupasjonen. I Subjekt (2022) viste jeg hvordan institusjonelle forvrengninger kan kolonisere historie: Nobels Fredssenter stilte ut kart uten grenser mellom Georgia og Russland, og UDI registrerte Georgia som «USSR» i 2012. Skre avleder oppmerksomheten fra den faktiske okkupasjonen og hybridkrigen. Separatismen Skre peker på, er selve kjernevokabularet til russisk imperialisme. Russland, som nekter samene grunnleggende rettigheter, bruker konstruerte minoritetskonflikter til destabilisering andre steder. Ved å legge skylden for manglende utvikling på lokale etniske strukturer flyttes ansvaret fra Moskvas voldspolitikk. Kars-traktaten av 1921 illustrerer mekanismen: Gjennom en geopolitisk hestehandel med Ankara ga Moskva den georgiske regionen Achara autonomi uten rettslig hjemmel.