I dag tar vi Johann Sebastian Bach som en selvfølge. Men historien vil at Felix Mendelssohn gjenoppdaget ham. Nå er en ny gjenoppdagelse på gang, vel så stor som J.S. Bach: tsjekkerne er i ferd med å hente fram sin egen Bach, Jan Dismas Zelenka. Ja, det kan lyde arrogant, men jeg vil påstå at hans sakrale verker på mange vis er mer spennende enn mye av Bach. Zelenka ble, som Bach, stort sett glemt etter sin død i 1745. Den sakte gjenopplivingen skjøt fart først på begynnelsen av 2000-tallet, og nå er Zelenka på CD-er, strømmetjenester og ikke minst på programmet til de store festivalene i Europa. Det er for meg en gåte at han ikke er mer spilt her på berget – Barokkanerne har oppdaget hans ofte spilte «Hypochondria à 7 concertanti», og sammen med Grete Pedersen oppførte de en av Zelenkas Misererer i Oslo internasjonale kirkemusikkfestival 2017 – dette ble sendt på NRK og deretter tatt bort. Stille. Om vi ser på Zelenkas produksjon, teller de rundt 200 verksnumre – de aller fleste kirkemusikk med kor og solister attåt – messer, kantater, oratorier og så videre, tilpasset enhver anledning. Ifølge historien er noen skrevet ned i all hast, da han ofte måtte steppe inn for den syke kapellmester Heinechen ved hoffet i Dresden. Zelenka fikk aldri den jobben, men fortsatte som kontrabassist og komponist på kort varsel. I tillegg kommer rundt 50 verk som er tilegnet ham eller er usikre – noen av dem svært tvilsomme, da de savner hans utpregede kjennetegn: en spennende veksling i dynamikk og tempi – ofte korte satser med atskillig dramatikk avløst av noe inderlig, innadvendt og kontemplativt før det braker løs igjen.