Siden 2020 har forskere observert at jordrotasjonen har økt hastighet. Kanskje er det issmeltingen på polene som får klodens masse til å akselerere, slik en snurrende isdanser vil gå fortere og fortere rundt når hun trekker armene inn til kroppen. Det er illevarslende, men samtidig er det jo åpenbart at det er slik det må det være. Sånn er vår tid.
Jeg er neppe alene om å oppleve at tiden går fortere og fortere. Jeg skulle ønske det fantes en pauseknapp, så jeg fikk innhentet meg selv. Likevel bare flyr dagene av gårde, og jeg halser videre. Det ligger i selve samfunnssystemet, et system som er avhengig av økonomisk vekst for å kunne gi borgerne gode liv. Vi er del av et internasjonalt marked hvor vi presses til å bli stadig mer produktive, et rotterace som ikke er bærekraftig. Det er ikke bærekraftig for kloden, og det er sannelig ikke bærekraftig for menneskenes indre heller.
I filmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr», som nylig ble vist på HUMAN filmfestival, var det særlig en ting som slo meg: viktigheten av langsom tid. I filmen, som er laget av Ragnhild Nøst Bergem, blir vi kjent med Ola som er 30 år og som har en lett psykisk utviklingshemning. Da han var gutt og begynte på skolen, funderte han på hvorfor han aldri var først til å rekke opp hånda, hvorfor han var saktere enn de andre i gymmen, hvorfor alt gikk så sent for ham. Han hang ikke helt med slik verden var rigget. Han ble mistilpass og hadde det vondt.
Når vi blir kjent med ham, er han voksen og bor på Vidaråsen utenfor Tønsberg, et bofellesskap for mennesker både med og uten funksjonshemninger. Her går livet i et litt saktere tempo. Gutta på snekkerverkstedet på Vidaråsen spøker med at de lever som om det var på 1980-tallet, og vi i salen ler med dem. Men her blomstrer Ola og trives. Det slår meg at her kan han leve i synk med seg selv, og at det for ham bringer frem en selvrefleksjon som kanskje de færreste på hans alder lever med – av de som lever ute i dette heseblesende samfunnet. Han er til stede i seg selv og blant menneskene han omgås.
For det er dette som tas fra oss når tiden går for fort: selvrefleksjonen og tilstedeværelsen. «Mennesker kan bare bli kjent med seg selv på én måte, nemlig langsomt», skriver Thomas Hylland Eriksen i sin siste bok om meningen med livet. Han peker på den akselererende hastigheten i den digitale tilværelsen som nå truer med å ødelegge den langsomme temporaliteten.
Fra et religiøst perspektiv kan vi spørre hvilke vilkår sjelen får i en tid som bare går fortere og fortere. For hvilken temporalitet må vi komme i synk med hvis sjelen skal ha mulighet til å puste? Egentlig er vel svaret evigheten. Livet i denne verden må være forankret i evigheten på et vis. Som kristen tror jeg at alt som er sant, skjønt og godt i verden, både natur og kultur, formidler spor av skaperen, spor av evighet. Det kalles vestigia Dei , Guds spor, og taler til oss. Men hva hjelper det med spor om jeg ikke har tid til å lete, eller med tale om jeg ikke har ro til å lytte? Modernitetens stadig akselererende tempo har gitt oss tilgang til mer av verden, men prisen er at verden ikke lenger taler, den blir stum.
Den digitale virkeligheten – som mange unge ikke kjenner alternativer til – tilbyr synkronitet med everything, everywhere, all at once . Det går så raskt at vi mister evnen til å dvele. Det er ikke slik at evigheten åpner seg, tvert imot imploderer den under tilværelsens uutholdelige letthet. Hvis jeg går inn på Nasjonalmuseet i synk med vår tids akselererende temporalitet, klarer jeg neppe å ta inn fargene hos Harriet Backer, jeg klarer heller ikke å lytte til Schuberts Winterreise eller Johannespasjonen av Bach. Mange unge klarer heller ikke å lese en bok, og knapt en lengre tekst på nett. Tapet av konsentrasjonsevne er en dokumentert effekt av vår digitale virkelighet. Blikket og oppmerksomheten er blitt flyktig. Hvorfor er det katastrofalt?
Fordi vi innkrøkes i oss selv, og sjelen, ja den blir liggende urørt i dvale, mens jeg haster videre i hamsterhjulet mot døden. Den franske forfatteren Bernanos sa det slik: «Jeg tror fortapelsen arter seg som en gryende oppdagelse – den kommer for sent, efter døden – at ens sjel overhodet ikke har vært i bruk, at den fremdeles ligger pent sammenfoldet, og ødelagt, slik fine silkestoffer mister sin glans når de ikke brukes».