Utviklingen i Fosen-saken er ulykkelig. Dette skyldes særlig at den slags arealkonflikter som den gir et eksempel på, etter alt å dømme vil bli flere i årene som kommer. Men det skyldes også trekk ved konstruksjonen av den aktuelle saken. Aksjonistene krever kort og godt fjerning av vindmølleparkene, staten viser til behovet for et bedre kunnskapsgrunnlag for å bestemme veien videre. Selv om begge viser til den dommen som Høyesterett avsa høsten 2021, er standpunktene uforenlige.
Retten var – som alltid – bundet av hva partene krevde avgjort. Direkte gjelder dommen bare erstatning for tapt eller redusert vinterbeite. Men erstatningsspørsmålet måtte blant annet sees i lys av om det heftet avgjørende feil ved de vedtakene om ekspropriasjon som utbyggingen av vindparkene bygde på, og dermed på om vedtakene om overhodet å tillate de anleggene som ville gi krav på erstatning, sto seg.
Spørsmålet var dermed om rettsgrunnlaget for mer enn ti år gamle vedtak var godt nok til å berettige disse naturinngrepene. Ifølge Høyesterett stred de mot de berørte reineiernes rett til å dyrke sin kultur i kraft av artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som menneskerettsloven av 1999 gjør til norsk rett. Dermed var resultatet gitt: Vedtakene skulle aldri ha vært truffet, eller – på juridisk – de var ugyldige. Men vedtakene ble faktisk truffet, og vindturbinene står der fortsatt. Spørsmålet blir dermed hva som nå skal skje.
Retorisk kompliseres saken av hyppige henvisninger til brudd på «menneskerettigheter». Dette ordet rommer svært mange og ulike (eksisterende eller ønskede) rettigheter, og alle gjelder ikke forhold som de fleste i Norge vil ta avstand fra (for eksempel tortur eller dødsstraff). Dermed kan det bli et problem at ordets sterke positive verdiladning står i veien for nyansert debatt om innholdet av den enkelte rettighet og anvendelsen av den i den enkelte sak. Men uenighet om hvorvidt en rettighet er brutt, er mange ganger fullstendig legitimt. Dette er det grunn til å huske på også når vi leser uttalelser fra vår nasjonale menneskerettighetsinstitusjon (NIM) og andre miljøer som arbeider med slike spørsmål.
Dommen gjelder én bestemt rettighet. Høyesteretts bedømmelse av de aktuelle vedtakenes forhold til FN-konvensjonen artikkel 27 står fast. Usikkerheten gjelder bare konsekvensene i dag.
Den bindende domskonklusjonen gjelder bare spørsmålene om erstatning. Vi må altså gå til domsgrunnene for å få finne ut hva Høyesterett egentlig har sagt om de underliggende spørsmålene. Disse strekker seg over mange sider og kan gi støtte for noe ulike svar.
Domsgrunnene gir klar beskjed om at de opprinnelige konsesjonsvedtakene er ugyldige. Siden staten, som traff vedtakene, ikke var part i saken, er dommen ikke juridisk bindende for den. Strengt tatt er det heller ikke gyldighetsspørsmålet juridisk bindende avgjort. Men det sier seg selv at staten likevel bør legge Høyesteretts syn til grunn for sin videre behandling av saken.
At slik behandling er nødvendig, følger direkte av dommen: Retten har ikke (og kunne ikke ha) truffet noe nytt vedtak i saken, vindparkene står der de står, og i en svært uvanlig «domsforklaring» har høyesterettsjustitiarius Øie bidratt til dagens enighet om at deres videre skjebne ikke er avgjort.
At enhver fremtidig løsning må respektere sørsamenes rett til kulturutøvelse er derimot hevet over tvil. Om andre løsninger enn fjerning av vindparkene og restaurering av terrenget kan gjøre dette mulig, er ikke jeg den rette til å bedømme. Ulike løsningsmuligheter sirkulerer i debatten. Om noen av dem, sammen eller i kombinasjon, fører frem, vil det også bidra til det grønne skiftet.
NIMs stadige gjentatte påstand om at sakens utvikling etter dommen utgjør «et pågående menneskerettighetsbrudd», må bedømmes i lys av det som nå har sagt. Ifølge et brev av 17. februar til statsråd Aasland «registrerer» den riktignok at departementet har et annet syn på tolkningen av dommen på dette punkt. At NIM likevel ikke har modifisert sitt syn, har nok bidratt til dagens ulykkelige konfliktnivå.
Det er heller ikke opplagt at NIM har rett. Dette skyldes allerede at påstanden er vanskelig å forlike med det behovet for videre prosess som følger av dommen selv. Dessuten trekker flere av Høyesteretts egne uttalelser i samme retning. Retten nevner for eksempel at det er «på lengre sikt» at utbyggingen vil føre til tapte beitemuligheter i et slikt omfang at det ikke vil kunne kompenseres fullt ut ved å ta i bruk alternative beiteområder, og at inngrepet «på sikt» vil utgjøre en alvorlig trussel mot næringsvirksomheten og kulturutøvelsen. Den sier også at det «uten tilfredsstillende avbøtende tiltak» vil foreligge en krenkelse av retten etter artikkel 27, og at statens plikt til å tilpasse virksomheten på Fosen til retten til kulturutøvelse eventuelt må ivaretas av forvaltningen, for eksempel som vilkår for tillatelsen.
Enkeltuttalelser må forstås i lys av den sammenhengen de inngår i. Dette kan alltid åpne for uenighet om deres «egentlige» betydning. Vi kommer likevel ikke unna at konstatering av «ugyldighet» aldri er det samme som nytt vedtak med motsatt innhold.
Dermed kan jeg for min del ikke se annet enn at statens oppgave må være snarest å unngå at situasjonen utvikler seg til et rettighetsbrudd. En mer nøktern ordbruk med rettstilstanden etter dommen enn den som ligger i karakteristikken «pågående menneskerettsbrudd», kunne ha hjulpet de berørte samefamiliene og andre til å se at dommen utvilsomt representerte en viktig seier, men sa mindre om hvordan retten til fortsatt samisk kulturutøvelse på Fosen skal ivaretas for fremtiden. Kanskje kunne det også ha bidratt til å holde den offentlige samtalen i et mer konstruktivt spor.