Jeg vil skrive om naturvern i dag, og straks jeg setter meg for å skrive, blir jeg overveldet av motsatte følelser. Siden jeg har oppfattet meg som naturverner fra jeg var ung, kjenner jeg straks på en flere tiår gammel utålmodig fortvilelse over at så mye har gått så forferdelig galt i alle disse årene – en svær avmakt – men også på et intenst raseri!
Når naturen tas fra oss, skaper det både raseri og sorg. Men er det også håp?
Å snakke for de stemmeløse
