Da Pave Frans stedte sin forgjenger til hvile i Peterskirkens krypt forrige torsdag, ble medienes fokus rettet vel så mye mot teologen Joseph Ratzinger som mot senere virke som pave Benedikt XVI. Mye er sagt, og mye kan sies. Her vil jeg bare peke på en hendelse, og et aspekt ved hans tenkning, som også kan bidra til refleksjon over vår egen samtid.
I 2008 inviterte rektoren ved La Sapienza-universitetet i Roma pave Benedikt XVI til å holde semesterets åpningstale. Imidlertid førte protester fra lærere og studenter, som også organiserte sitte-aksjon på rektors kontor, til at Vatikanet til slutt avlyste pavens besøk. Paradoksalt nok handlet talen, som paven skulle ha holdt, om fornuftens og vitenskapens søken etter sannhet.
Gjennom mange år forsøkte nemlig Ratzinger – og senere pave Benedikt – å kommunisere noe helt vesentlig: at troen og fornuften er ikke motsetninger, men utfyller hverandre. Og han insisterte på at fornuftens søken etter sannhet er helt avgjørende for det sekulære vestlige samfunnet.
Dette synet på tro og fornuft er kanskje mest kjent fra samtalen med den tyske filosofen Jürgen Habermas i 2004, kort tid før Ratzinger ble pave. Den nymarxistiske filosofen og den konservative kardinalen skulle diskutere hva som var det moralske grunnlaget for den frie staten. I løpet av samtalen ble de mer og mer samstemte. De delte en felles visjon om religionens plass i det post-sekulære samfunnet. Ingen av dem trodde på fortellingen om moderniteten som sekularisering, avfortrylling eller utfasing av religion til samfunnets ytterkanter og private sfærer. Begge tok til orde for en via media : mellom en arrogant sekularisme med overdreven selvtillit, og en religiøs tenkning som glemte fornuftens avgjørende rolle. Nesten tyve år senere har Habermas fortsatt å anerkjenne religion og religiøse ideer, dog først og fremst som del av den historien som har ført oss til det sekulære samfunnet vi er i dag.
I 2004 fremsto Ratzinger og Habermas med ulike utgangspunkt, men med samsvarende konsekvenser. Begge mente det var nødvendig at sekulære og religiøse rasjonaliteter sto i dialog.
Det mente ikke de som protesterte ved La Sapienza et par år senere. Argumentet mot at Ratzinger skulle slippe til på semesteråpningen var at han – ble det påstått – ville at troen skulle styre fornuften. For å styrke påstanden ble det blant annet vist til en tale han hadde holdt i 1990. Her hadde Ratzinger brukt et sitat fra filosofen Paul Feyerabend om saken mot Galileo Galilei. For Ratzinger var sitatet en del av et resonnement hvor han forsvarte fornuften (og dermed også Galilei) mot postmoderne relativisme. Studentene, derimot, leste sitatet som bevis for at Ratzinger mente at Kirkens prosess mot Galilei var riktig . En vranglesning, som hvis den ikke var basert på intellektuelt lavmål, må ha vært basert på vilje til det motsatte av dialog.
Denne saken, som kanskje var overraskende i 2008, er ikke overraskende i dagens verden hvor cancel culture stadig forekommer. Men den blir enda mer interessant hvis vi ser på hva Ratzinger faktisk ville sagt i talen, som ikke ble holdt, men likevel publisert.
Han fortsatte her tematikken fra Habermas-samtalen, og løftet frem fornuftens søken etter sannhet i et sekulært samfunn som bygde på demokratiske prosesser. Faren er nemlig at slike prosesser drives frem av partier og grupper som har egne interesser, og ikke helheten, for øye. I denne situasjonen var sensibilitet for sannheten fundamentalt, hevdet han, med en henvisning til Habermas. I vår tid underordnes denne sensibiliteten altfor ofte sensibiliteten for gruppeinteresser. Pavens oppgave overfor fornuftens høyborg, universitetet, var derfor ikke å prakke sin tro på andre, men å vokte nettopp sensibiliteten for sannheten og invitere fornuften til en felles, men adskilt, søken etter det som er sant og godt.
Aksjonen mot Ratzinger førte til at en av professorene ved universitetet som tok Ratzinger i forsvar, Giorgi Israel – som ikke var katolikk, men jøde – uttalte at det hadde oppstått en sekulær kultur som ikke argumenterte, men demoniserte. Den diskuterte ikke, slik virkelige sekulære kulturer skulle, men skapte monstre.
Det er mulig å si at Ratzinger ble cancelled ved La Sapienza. (Andre ganger ble han bevisst vranglest – med fatale følger, som etter forelesningen i Regensburg i 2006). Enda viktigere er det å påpeke at han satte fingeren på det han mente var selve problemet: at det ikke er felles søken etter sannhet, men gruppeinteresser, som ligger bak samtidens diskurser. Kanskje noen hver kan la seg utfordre av den gamle paven?