I dag ringes julen inn over hele landet. I en hel time, mellom klokken fem og seks, skal kirkeklokkene vekselvis ringe og kime – det vil si at de slår i rask takt. Kimingen markerer at julefreden begynner. Det er en skikk vi har holdt oss med i nesten tusen år.
«Kimer i klokker» er også tittelen på det katolske juleheftet som ble utgitt av St. Olav forlag i perioden 1923–64. Sigrid Undset (1882–1949) var selvsagt en av skribentene. Forfatteren av de store middelalderromanene, av samtidsromaner og bitende essays, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, hadde konvertert til den katolske kirken i 1924.
Juleheftene og tekstene Undset bidro med, forsvant i historiens glemsel. De finnes heller ikke digitalt på Nasjonalbiblioteket der ellers så mange skjulte skatter kan graves frem. Men da Kristin Brandtsegg Johansen og Tordis Ørjasæter fant en hel bunke med julehefter i en kasse på Bjerkebæk i fjor, ble tekstene dratt frem igjen. Det ble bakgrunnen for årets julebok fra St. Olav forlag, «Kimer i klokker. Sigrid Undsets jul». Sammen med blant annet oppskrifter på julekakene som ble servert av fruen på Bjerkebæk, ulike utdrag om julefeiring fra Undsets romaner, samt brev til venninner hvor små og store tanker om julen får plass, er flere refleksjoner fra juleheftene tatt med. Vakre illustrasjoner laget av Undsets venn Gösta av Gejerstam er også hentet derfra.
Snakker Sigrid Undsets jul til oss i vår tid? Da boken ble lansert i begynnelsen av desember, ble den under et forlagsarrangement ledsaget av duftende julebakst og skjønne barnekorstemmer. Budskap og brev fra forrige århundreskifte kan bli vel sødmefylt. Samtidig er påklistret julestemning fjernt fra Undset. For hun er opptatt av julens mening . Med bakgrunn i dagens krig i Europa og dystopiske fremtidsutsikter på de fleste områder blir jeg mest nysgjerrig på tekstene hun skriver under krigen. Hvordan kunne julens mening bære gjennom krigens redsler? Også Undset fikk kjenne disse på kroppen da hun mistet sin eldste sønn, Anders, i kampene i Gausdal i april 1940.
Kontrasten mellom krigen og julens budskap om fred på jord slik englene forkynte det på Betlehemsmarken, er stor. Når nærmest samtlige julekonserter og juletilstelninger avrundes med Bernhard Severin Ingemanns «Deilig er jorden» kan avstanden mellom det vi synger, og det vi føler, bli en anstøtssten.
I 1939, et par måneder før krigen kommer til Norge og Sigrid Undsets sønn faller i kampen mot den fremmede krigsmakten, skriver hun under overskriften ‘Fred på jorden’. Her forteller hun hvordan de første kristne ikke feiret Jesu fødsel. Det var Jesu død og oppstandelse, påsken, som var den store festen. Feiringen av Jesu fødsel begynte først mot slutten av 300-tallet, i området rundt Roma. Det var ikke tilfeldig, skriver Undset. Det handlet om lengselen etter fred på jorden. Denne lengselen er urgammel i menneskene og har vært knyttet til en rekke herskere og folkeførere gjennom historien.
I teksten fra 1939 aner vi fascismen i bakgrunnen. De fleste har tenkt seg at fredsfyrsten skal være en stor kriger, fortsetter Undset, «for også drømmer om krigen for fredens skyld, ‘krig for å få ende på krigen’, er en av menneskehetens eldgamle illusjoner». Som forklaring på julefeiringens opprinnelse tenker Undset at fredslengselen var mest til stede i nærheten av Roma, der man sterkest følte at Romerrikets makt og herlighet var truet. Keiseren hadde flyttet hovedstaden til Bosporos, og Roma, Caput Mundi holdt på å miste sin sentrale stilling. Det var nettopp her hjertene var særlig åpne for fortellingene om Guds sønns fødsel i et bortgjemt hjørne av verdensriket, om engelens bud om fred på jorden.
Det er allikevel middelalderen som blir storhetstiden for Sigrid Undset. Dette var en tid hvor de aller fleste visste at menneskenes mål var å bli hellige. Helgenene hadde minst like stor makt over sinnene som de verdslige høvdingene hadde. For Undset var derfor middelalderen en tid hvor det var en balanse mellom kristendom og hedenskap. Bakgrunnen for julebudskapet hennes er at denne balansen forsvant, og at menneskesinnene vendte seg mer mot de timelige enn de evige ting.
I 1939 protesterer nemlig folkemassene mot at Frelseren og fredsfyrsten var han som for over nitten hundre år siden steg ned fra himmelen til jorden, skriver Undset. Folket klamrer seg heller til drømmen om at menneskeslekten selv skal frembringe de frelsere den trenger. Det man imidlertid har glemt, og som kristendommen minner om, er at vi er pilegrimer på gjennomreise i denne verden. Den freden som fredsfyrsten kommer med, er den fred som verden ikke kan gi.
Under krigen oppholdt Sigrid Undset seg i USA, og julen 1942 hørte hun klokkene kime i Brooklyn. Da ble hun minnet om det gamle norske sagnet om søsterklokkene – det vi nå kjenner fra Lars Myttings fabelaktige bok. Det var en gang to klokker som klang så vemodig vakkert sammen. Da den ene ble røvet og skulle føres bort til en annen kirke, ble den så tung at flere hester måtte til for å frakte den. Den trillet av sleden da følget kjørte over isen, gikk gjennom og ble liggende på bunnen av sjøen. Noen ganger, når en ulykke rammer, kan man høre den sunkne klokken kalle på maken sin. Da Undset hørte Amerikas frie klokker kime til jul, mintes hun hvordan det folket som i Europa hadde erklært Fredsfyrsten fredløs også hadde stilnet kirkeklokkene sine og støpt dem om til kanoner. Men nå var det som om klokkene fra bunnen av det europeiske havet av blod og gråt og ufattelige menneskelidelse, nynnet liksom et ekko mot Amerikas klokker.
For Undset gir julen så absolutt mening også i krigens tid. Krigen gav perspektiver på den ekte julefreden, og kanskje julebudskapet hun formidler nettopp derfor også kan tale inn i vår egen urolige tid. Undset skriver: «Nå ser vi det klart et øyeblikk, i skjæret fra en brennende verden, hvor freden som verden kan gi, er blitt fredløs og bare kan berges hvis vi først har funnet den freden som ikke verden, men Kristus gir oss».