Tilfeldigvis leste jeg Øivind Hånes’ nye roman, «Det tomme toget», samme dag som jeg selv tok toget nordover fra Oslo, gjennom skog og jordbruksbygder, for å overlevere nøklene til barndomshjemmet mitt – nå tomt, ribbet for alle gjenstander og personlige minner om min egen nære familie – til nye eiere. Punktum er satt for et halvt århundres familiehistorie i huset. «Det tomme toget» beskriver en nattlig togtur, på en annen linje, riktignok, men også denne gjennom det indre Østlandet, og gjennom en slektshistorie, og ved slike tilfeldige sammenfall kan litteraturen og leserens eget liv enkelte ganger gi farge til hverandre slik at boka, bindeleddet, omtrent skinner mellom hendene.
Øivind Hånes har skrevet en vemodig minneroman om et liv og et Norge av i går.
Lykken som var
