Brysomme keisere, ambisiøse dronninger og illojale sønner – i Bysants kunne de alle bli forvist til Prinseøyene.

Eksilantenes øyer

Kringla HeimsinsAntikkenChristine Amadou, professor ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo
IDYLLISK: Først fikk Prinseøyene navn etter aristokratene som ønsket seg vekk fra storbyen, men på 800- og 900-tallet ble det en betegnelse med bismak – prominente bysantinere ble nemlig hyppig straffet ved å bli sendt i eksil hit, ikke minst medlemmer av keiserfamilien. Her gravering av Thomas Allom (1804–1872). FOTO: ATATÜRK-BIBLIOTEKET I ISTANBUL

Hva var likheten mellom den bysantinske keiseren Romanos 4. (keiser fra 1068–1071) og Leo Trotskij? Jo, begge måtte leve i eksil på Prinseøyene utenfor Konstantinopel/Istanbul! Parallellen bør nok ikke trekkes altfor langt. Keiser Romanos fikk øynene stukket ut etter et militært nederlag og maktoppgjør og døde av en påfølgende infeksjon, i et kloster han selv hadde grunnlagt i sine velmaktsdager. Trotskij tilbrakte over fire år på Prinseøyene og brukte tiden til å skrive, ikke minst sine erindringer, og koblet blant annet av med å dra på fisketurer. Så fortsatte han videre, til Frankrike og Norge, før han ble tatt av dage i Mexico. Men ulikhetene til tross, de to skjebnene illustrerer Prinseøyenes lange historie som eksilantenes og minoritetenes landingssted.