Det er litt av en bastard Jan Guillou i år har sluppet ut i offentligheten, romanen «Den som drepte helvetes engler» – en kranglevoren, men livskraftig liten rakker av en sjangerhybrid. Basert på salgstall må Guillou være blant Nordens gjennom tidene mest leste forfattere, men sånn til vanlig er ikke en ny bok av ham egentlig en begivenhet; på de drøye femti årene siden han debuterte i 1971, er det kommet femti–seksti titler fra hans hånd: spionromaner og historiske romaner, reportasjebøker, selvbiografiske romaner og memoarer samt litt, tja, ymse, for eksempel noen besynderlige utgivelser om jakt, fiske og matlaging for menn. Ikke for det, også disse inngår i et mønster: I Guillous grandiose spionthrillerserie om den adelige sosialisten, etterretningsoffiseren og drapsmannen Carl Gustaf Gilbert Hamilton er dugelige herremåltider og luksuriøse viner beskrevet i like stor detalj som nådeløse voldseksesser og avanserte våpen. Liflige symboler for luksus, borgerlighet, styrke og makt med sterk tiltrekningskraft på en sedat kontorist som undertegnede.
Gubbjävlar: I Jan Guillous koronaroman møtes to aldrende helter for å slåss mot maktovergrep og finkultur.
DEN SOSIALISTISKE ARISTOKRAT
