Massakren på streikende gruvearbeidere i Marikana i 2012 er avgjørende for å forstå Sør-Afrika etter apartheid.

Da regnbuena­sjonen revnet

KAMPVILJE: Massakren mot de streikende gruvearbeiderne i Marikana førte både til flere streiker og til at unge begynte å stille spørsmål ved de politiske hestehandlene som ble gjort da apartheid tok slutt, skriver Andreas Liebe Delsett. Her fra fireårsmarkeringen av massakren i Marikana i 2016. FOTO: MUJAHID SAFODIEN, AFP/NTB MUJAHID SAFODIEN

Torsdag 16. august 2012 ble 112 streikende gruvearbeidere skutt og 34 av dem drept av det sørafrikanske politiet. Marikana-massakren, som fikk sitt navn etter gruvebyen i Sør-Afrikas såkalte platina-gruvebelte der det skjedde, er den største massakren av sørafrikanske sivile siden Sharpeville 1960. De liveoverførte tv-bildene fra Marikana sjokkerte nasjonen og vekket urovekkende assosiasjoner til den gangen i 1960 da 69 mennesker ble skutt og drept av apartheidstatens politi. Som den gangen, var flere av de drepte skutt i ryggen mens de forsøkte å flykte. Den store forskjellen var at i Marikana 2012, 18 år etter at apartheid tok slutt og demokratiet ble innført, var det svarte politifolk, under kommando av svart politisjef utnevnt av en regjering dannet av frigjøringsheltene i ANC, som skjøt på sivile.

Med andre ord