I Norge har vi et velferdssystem som beror på likhet for alle. Det spiller ingen rolle om du er servitør, hotelldirektør, lærer eller selvstendig næringsdrivende som selger brukte sokker på nett. Blir du syk eller ufør, skal du vite at du har velferdsstaten i ryggen. Barn av milliardærer og barn av vanlige folk får de samme offentlige tilbudene. Offentlige skoler, parker, fritidsaktiviteter og helsetjenester er gratis eller delvis finansiert av alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn. At folk flest ikke klager så mye over de høye skattenivåene, har mest sannsynlig sammenheng med dette likhetsprinsippet. Når du vet at skatten du betaler også vil komme deg til gode når du trenger det, uansett hvor godt bemidlet du er, er du mer villig til å bidra til fellespotten.
Det er ‘vi’ som er problemet
