Ideen om «den uskyldige barndommen» brukes i dag som retorisk våpen for å gjøre transfolk til «de andre». For mange må det være som et ekko fra en altfor nær fortid når bekymringen for at «transideologien» skal få innpass i skolen brer om seg. Men for meg – som er hetero og født på nittitallet – var det en øyeåpner å dykke ned i Nasjonalbibliotekets arkiver, for å få innblikk i retorikken om homofile for femti år siden, da straffebudet ble opphevet. Bekymringen for «homofil påvirkning» var et hett emne i avisspaltene under opptakten til og i etterkant av 1972.
Men er det ikke noen som tenker på barna?