For en stund siden startet jeg et prosjekt om å bli mer vanskelig. Etter årevis med tilnærmet friksjonsfrihet innså jeg at det innebar for store tap. Jeg ble kanskje godt likt som følge av det (en tidligere sjef kalte meg endog nettopp friksjonsfri, ment som et kompliment). Men friksjonsfriheten hadde omkostninger: Jeg mistet også mye av mitt temperament.
Et forsvar for vanskelighet.