Denne utstillingen er et forskrudd, overdimensjonert brettspill, skjønner man etter hvert. Titler som «Mitt spill, mine regler» og «Uhell i spill, hell i kjærlighet» setter jo ens halvsovende assosiative evner – heh! – i spill. Og siden jeg har vært borti pseudonymet Usikkerkunstjente før, er jeg ikke overrasket over at den overskridende materialfetisjismen leder til hensynsløse og utenkelige kombinasjoner av glass, plastikk, maling og noe så tungt og solid at det må komme fra et steinhuggeri, sannsynligvis et som lager gravstøtter.
Game over, igjen
