Himmelen over byen min er tung og blygrå – et første tegn på krigen som har kommet. Kanskje har den alltid sett slik ut, men aldri har den vært så trykkende som nå, når de russiske jagerflyenes fiendtlige brøl river den i stykker. Mazyr, som jeg aldri har klart å elske, enn så vakker den er og så lenge vi har kjent hverandre. Denne byen, som har gitt meg så mange smertefulle minner å leve med. I det siste har jeg fått det for meg at vi har klart å oppnå en slags taus forståelse – noe à la en kjølig høflighet, som en sjelden gang har åpnet opp for varmere følelser. Men det var bare noe jeg innbilte meg. Nå fins det ingen felles forståelse. Med alle sine kompliserte historier, med sin endeløse, primitive vold – nå tilhører byen min krigen.
Her, i Belarus, på grensen til Ukraina, lukker folk nok en gang øynene. Og blir hos sine voldsmenn.
Under huden
